"Dette er ikke Muhammed"

Adresseavisen trykket i går sin egen "ikke-Muhammed-tegning". De er klare på at det ikke er en tegning av Muhammed, men av en terrorist med en t-skjorte med teksten "Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg".

Ifølge avisen er tegningen en protest mot Talibans angrep på den danske ambassaden i Islamabad. Et angrep "Pakistanske myndigheter mener at Taliban sto bak bombeangrepet som hevn for Muhammed-karikaturene som ble trykket i flere danske aviser," for å sitere samme avis.

Tegneren, Jan O. Henriksen, uttaler at han var kritisk til Jyllandspostens karikaturer." Han sier:

- Da Jyllands-Posten trykket Muhammed-tegningene var det for å teste ut en reaksjon - å teste hvor langt man kunne tøye ytringsfriheten. Det forelå den gang altså ingen grunn, mens vi trykker vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet i går. Det mener vi er viktig både av hensyn til de uskyldige ofrene som rammes av terror, og av hensyn til ytringsfriheten.

Alt i alt er jeg imponert. Både over tegningen og argumentasjonen.

Svakheten med Jyllandspostens tegninger var nettopp motivasjonen. Bakgrunnen var at en barnebokforfatter ikke fant en illustratør til sin bok om profeten. Jyllandsposten inviterte så en rekke illustratører til å tegne Muhammed og trykket så tegningene de fikk. (Også de som latterliggjorde deres intensjoner.) Med andre ord dreide det seg om en bevisst demonstrasjon og en test av grenser. De ytret seg med andre ord for å ytre seg.

Hvilket selvsagt er helt legitimt, men jeg tror fraværet av en bedre begrunnelse gjorde at det for mange ble vanskelig å støtte avisen. Det var og ble en provokasjon. (Faktisk mener jeg Magazinet hadde en bedre begrunnelse enn Jyllandsposten. De trykket tegningene fordi de gjennom bråket hadde fått en nyhetsverdi i seg selv. Hvilket er slikt aviser gjør.)

Henriksens tegning er ikke en provokasjon for provokasjonens (eller en ytring for ytringens) skyld. For det første er den godt og klart begrunnet, for det andre er den en direkte kommentar til en aktuell politisk hendelse. Hvilket er avistegningers oppgave.

Noe av det beste (muligens det beste) som er skrevet om karikaturstriden hertillands, er Bjørn Stærks tekst Muhammed cartoons have got everyone confused. (Og frykt ikke, selv om den ser milelang ut, er den fra den gang Stærk blogget og det aller meste er kommentarer. De kan du trygt stå over.) Stærk har en rekke gode poenger, men det som oppsummerer mitt eget syn på saken bedre enn jeg selv kan gjøre, er dette:

As for bravery, it is good that people will stick their necks out for our freedoms, but, though the training may one day be useful, they're not risking much. I'll call that person brave who, when this has all gone quiet, is the first to draw a cartoon of Muhammed with a message they really believe in, and gets a major media to print it. Not in order to make a statement about freedom of speech, not as part of a proxy debate, but simply to illustrate a point they want to make, as unhesitatingly and naturally as they'd draw any other human being.

Rett nok er det ikke blitt aldeles stille, og rett nok har ikke Henriksen tegnet Muhammed, men han har stukket hånden inn i vepsebolet nettopp fordi han har et poeng han ønsker å formidle og fordi han anså at den beste måten å formidle det på var ved nesten å tegne Muhammed. Henriksen fremstår i mine øyne som en både modig og klok mann.

Så får vi se om noen skulle ønske å gjøre ti høner ut av Henriksens fjær og aktivt misforstå ham for å skape bråk. For nok en gang gå sitere Adresseavisen, uttaler redaktøren "... at han synes det er beklagelig dersom mange misforstår hensikten med tegningen, men mener det må være legitimt å angripe en terrorhandling med en tegning.

- Hvis ikke har vi latt frykten for misforståelser bli viktigere enn plikten til å si fra."

Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.