Voldemort og Dawkins

Det har kommet noen nye innlegg på posten Dawkins kommentert, som jeg med dette vil redde fra glemselen blant innlegg forsvunnet fra forsiden.

Det er de to kommentarene fra signaturen "Geir" jeg spesielt vil rette oppmerksomhet mot. (Særlig din, Even). Det kan selvsagt være fordi Geir er enig med meg ...

Jeg er særlig aldeles svak for hans sammenlingning mellom Dawkins og Voldemort.

Martin og Dawkins

Martin BG har, på sin udmerkede blog Ting jeg er interessert i, gjort rede for sine minner om The God Delusion. Det er interessant lesning. (Og fotnotene er riktig festlige, slik fotnoter skal være.)

Jul og Dawkins

Jeg tar juleferie i tre uker fra jeg forlater kontoret i dag. I utgangspunktet betyr det at Den Tvilsomme tar ferie også, men jeg ser ikke helt bort fra at det kan komme noen kortere poster når juleakevitten og pinnekjøttet får overtaket.

Før jeg tar ferie har jeg kommentert kommentarene til mine kommentarer til andres kommentarer til mine kommentarer til Richard Dawkins bok The God Delusion. Og det har jeg gjort her. Eventuelle kommentarer legges til denne posten.

For de av dere som aldri får nok nyateismedebatt, har den sureste av alle sure, gamle menn, Theodore Dalrymple (en av mine store helter), skrevet en kommentar på City Journal. A.C. Grayling har svart . Det har Sam Harris også (og Dalrymple har svart ham på samme lenke).

Og da er tiden inne for å ønske god jul. Vis måtehold. Men ikke overdriv.

(Julekrybben er nok en gang fra It Came Upon A Midnight Weird.)

En bra mann

I går kveld kom den triste - om enn ikke nettopp uventede - beskjeden om at Bjørn Rasch Østbye døde på mandag, i en alder av 82 år.

Da jeg først trådte inn i HEFs korridorer, i 1996, hadde Bjørn vært her i årevis (men han ryddet aldri ut av eskene som stod i hjørnet på hans siste kontor). Han var språkmannen: Korrekturleser, språkvasker og oversetter. Og en mann av svært sterke meninger hva språk angikk.

Bjørn lærte meg å avsky det splittede infinitiv, å se med gru på ethvert garpegenitiv og å grøsse hver gang noen skriver "har blitt". Han utstyrte meg, som jeg skriver i forordet til min vampyrbok (som Bjørn selvsagt korrekturleste), med temmelig mange synonymer for "temmelig" og fryktelig mange for "fryktelig".

Og det var Bjørn som lærte meg at det heter "hertillands". I ett ord.

Det begynner å bli en stund siden Bjørn sist stakk sitt bustete hode i på mitt kontor (som jeg har lært mye av Bjørn om å møblere), men når han gjorde det, var det alltid opptakten til en tid brukt på langt viktigere ting enn arbeid. Vi har diskutert fri vilje lenge nok til å demonstrere at mennesket i det minste er fritt til å bruke sin tid på endeløse diskusjoner. (Og nå kan du ikke motsi meg, eller hva Bjørn? Og jeg kunne latt være å skrive alt dette.)

Sist, for et halvt års tid siden, snakket han, vokst opp som han var i bedehuset i Hausmannsgate, om sine jødiske venner i Calmeyergaten - som han selv så bli ført bort av tyskerne under krigen.

Og vi snakket om musikk. Særlig om pianomusikk. Og aller helst (i hvert fall Bjørn) om hans store idol, Sviatoslav Richter. Som mens jeg skriver dette spiller seg gjennom Schuberts to siste pianosonater. Det står som et verdig farvel til en strålende mann.

Og skulle det likevel være noe der i det hinsidige, Bjørn, så gi dem en lekse om orddeling fra meg.

Tvedt må dømmes!

I dag og i morgen er saken mot Vigrid-fører Tore Tvedt oppe for Høyesterett. Spørsmålet er om følgende utsagn er å anse som rasistisk og i strid med paragraf 135 a:

"Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Borgarting Lagmannsrett skrev: "Utsagnet om at jødene skal 'renskes ut' henspiller på tiltak som kan krenke jødenes integritet. Utsagnet må etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med uttalelsen senere i intervjuet om at han ikke vil beklage om noe 'skulle skje' med personer han ikke ønsker i landet."

Deretter konkluderte de i all sin visdom med at dette utsagnet ikke rammes av rasismeparagrafen, fordi det og flere i samme stilen ”er nokså vage” og ikke beskriver på hvilken måte jødene skal renskes ut.

Som jeg spurte en annet sted etter at dommen falt: "Eh, har disse gutta hørt om sånne kjekke innretninger som gasskamre og denslags? Har de så til de grader latt seg blende av hvor tullete Tore er, at de makter å overse at galskapen hans tilhører en tradisjon av politisk galskap som fikk noen mildt ubehagelige konsekvenser i forrige århundre? Hvor historieløs kan man egentlig være og fortsatt få jobb som dommer i Lagmansretten?"

Da gjenstår det å se om Høyesterett ser klarere. Sjølie-saken lover ikke altfor godt i den sammenheng, men det kan jo være at de har tatt innover seg at Norge er blitt filleristet av FNs rasediskrimineringskomité. Eller det kan være at de opptrer som furtne unger og insisterer på sin selvstendighet.

Njål Høstmælingen ved Senter for Menneskerettigheter uttaler til NRK at Høyesterett må dømme Tvedt. Og det har han helt rett i. Alternativet er å oppheve hele rasismeparagrafen. For hvis ikke Tvedt uttalelser er rasistiske, er det vanskelig å se for seg hva som skulle være det.

Julestemning

Julen er en herrlig tid for de av oss som lider under tvilsom smak. Personlig fant jeg denne julekrybben snuskesøt. Og det er nå en veldig nusselig Jesus-pus da.

Humanister får bare ikke til skikkelig kitsj på denne måten. Det er en vesentlig svakhet. Hva med en Åse Kleveland-snøkule til jul?

For flere julekrybber, besøk It Came Upon A Midnight Weird.

Pullman og Tolkien

Fri tanke bringer en sak om Philip Pullmans kritikk av C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien og deres verker. Det er på ingen måte nytt stoff, Pullman har kvernet om dette lenge, men det er ikke mye mer innsiktsfullt av den grunn. Personlig har jeg stor glede av Lewis, både som fantasyforfatter og apologet, og mitt forhold til Tolkien er heller nøttete.

Pullmans kritikk av Lewis er av det drøvtygde slaget. Og den er på ingen måte velvillig. Han er ute etter Lewis og velger en tolkning som passer ham godt.

Som mang en Narnia-kritiker før ham, har han hengt seg opp i at Susan ikke får komme inn i Narnia etter sin død. (Eller mer presist: Inn i stallen som er større enn hele verden.) Personlig leser jeg Susans avvisning som at hun har sviktet fantasien for en overfladisk materialisme. Hun kommer ikke inn i Narnia, ganske enkelt fordi hun ikke lenger tror på Narnia. Og det er når alt kommer til alt en kristen allegori. (Hele Narnia-serien har allegoriske elementer. The Last Battle er det vanskelig å lese som noe annet.)

Men det er Pullmans kritikk av Tolkien som er virkelig forunderlig. Han må ha lest Tolkien dårlig for ikke å finne betraktninger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. For ikke å snakke om teologiske spekulasjoner. Tolkien har når alt kommer til alt forfattet en skapelsesberetning og skapt en gudeverden.

Heller enn å forfatte en ny kommentar, har jeg lett bearbeidet noe jeg har skrevet i en annen sammenheng. Det er på ingen måte uttømmende for forståelsen av Tolkien, men det byr på et perspektiv som jeg mener er berikende for lesningen av ham:

Uro og Tolkien
Spørsmålet om betydningen av uro er interessant. Hos meg vekker Pullman ingen slik uro (med det forbehold at jeg forstår konseptet rett). Jeg finner ideene hans drøvtygde og billedbruken fryktelig tung på labben. Bøkene begynner bra, men blir mer strevsomme etter hvert. Krigen mot gud er bare himmelropende tåpelig. (Pun intended.) Det ene unntaket synes jeg er dødsriket hans, som er både originalt og, av alle ting, morsomt.

Tolkien vekker uro hos meg når jeg tar meg nok sammen til å ta idéverdenen hans på alvor. Særlig når jeg retter et kritisk fokus mot heltene hans. For det er viktig å huske at Tolkien også har en betydelig kritisk distanse til sine egne helter, som kommer tydelig frem i åpningen av Hobbiten.

Det er lett å fordømme en skurk som Sarumann eller en fatalist som Denethor, men det er ellers nok av kritiske perspektiver i forhold til alvenes arroganse og livstretthet, dvergenes grådighet og materialisme og hobbitenes naivitet og selvgodhet. For ikke å snakke om menneskene ...

Tolkiens styrke er i mine øyne først og fremst persontegningene hans, og skikkelsene hans er alle feilbarlige og kritikkverdige, som det er å forvente i en fallen verden.

For å oppleve denne uroen i møtet med Tolkien, tror jeg det er avgjørende å ha i minnet at han selv oppfattet Ringenes Herre som en dypt katolsk bok. Det er med kristendommen som lesebriller at man enklest kan oppleve den som noe annet enn en bok om kjekke helter som beseirer den absolutte ondskapen. (Skjønt mange av de som har skrevet mest innsiktsfullt om Tolkien, som Tom Shippey, legger liten vekt på Tolkiens religiøse ståsted. Det er en svakhet, men det hindrer ikke Shippey i å fremlegge noen svært interessante analyser.)

Tolkien blir tidvis anklaget for å ha en manikeisk ondskapsforståelse. (Altså at verden er en strid mellom det absolutt gode og det absolutt onde.) Det er en uforståelig påstand, tatt i betraktning at alle hans skikkelser nettopp baler med sin egen svakhet og sine egne fristelser. Det onde hos Tolkien, er først og fremst det som står i veien for at hans karakterer skal gjøre det gode. Og det er alltid dem selv.

Hva budskap angår, er Tolkien herlig ugjennomskinnelig. Det har alltid vært min fremste kritikk av Lewis' Narnia-bøker at de så tydelig er propaganda. Med årene har jeg tilgitt det, men de forblir i mine øyne en god divisjon under Tolkiens bøker.

Et merkelig forbund

Human-Etisk Forbund er en merkelig organisasjon. Det er en humanistorganisasjon. Med omlag 72 000 medlemmer. Det er rart det.

Svenske humanister har skikkelig vind i seilene. De er en kjempesuksess nåtildags. Det er mulig de har passert tre tusen medlemmer.

Britiske humanister, i landet som gjerne regnes som humanismens moderland, har rundt fem tusen. Det er British Humanist Association altså. Hvor mange medlemmer National Secular Society, South Place Ethical Society og Rationalist Association har, er jeg sannelig ikke sikker på. Med de er mindre enn BHA.

Dette kan være greit å ha i bakhodet når debatten nå raser på Fri tankes debattsider om hvem og hva Human-Etisk Forbund er til for. Line Harsheims innlegg "Er det plass for ateister i HEF?" er et godt eksempel på tonen i debatten.

Harsheim skriver, med henvisning til er reportasje i Fri tanke:

"Burde det ikke ett sted i reportasjen opplyses om at HEF er en organisasjon for ikke-troende?

Men nei, snarere tvert imot. HEF spør en ung jente om hvorfor hun vil melde seg inn i HEF. Jenta svarer:

"De ser litt bredere. Det første jeg tenker på med HEF, er at det er noen som ser litt lysere på alle typer mennesker. Du trenger ikke stå skolerett for hvem du er før du melder deg inn."

Ikke akkurat overbevisende grunner for å melde seg inn i HEF. Jeg meldte meg inn i HEF fordi det var en organisasjon for mennesker som ikke trodde på en gud. Det er kanskje ikke så viktig lenger? Kanskje det snarere er slik at HEF helst ikke vil ha ateister blant sine medlemmer?"

Svaret er: Ja, selvfølgelig er det plass til ateister i HEF. Men det er også plass til personer med andre beveggrunner for å melde seg inn. Jeg skjønner ikke helt hva Harsheim mener med at jentas begrunnelser er "ikke akkurat overbevisende". Hun melder seg inn på grunn av et aspekt ved HEF som hun anser som viktig. Harsheim er opptatt av et annet aspekt, ateismen. Jeg forstår virkelig ikke hvordan Harsheim klarer å tolke dette dithen at hun selv ikke skulle være velkommen.

Jenta har helt rett. Man trenger ikke stå skolerett før man melder seg inn i HEF. Organisasjonen har ingen bindende trosbekjennelse. Ingen gransker dine beveggrunner eller innvoller. Selvfølgelig regner vi med at de som melder seg inn slutter seg til forbundets overordnede formål på en eller annen måte, men vi sjekker det når alt kommer til alt ikke. HEF har ikke en gang en eksklusjonsparagraf. (Men jeg ønsker meg en til jul. Hvert år.)

Grunnen til at HEF har 72 000 medlemmer, er blant annet at forbundet inkluderer mennesker med svært ulike tilnærminger til tilværelsen. Alle de nevnte britiske humanist/rasjonalist/ateist-organisasjonene favnes vel innenfor HEFs rammer. Vi har alle våre grunner til å være medlemmer av HEF og vi kan alle være forundret over andres beveggrunner for å være medlemmer, men det betyr ikke at våre grunner blir ugyldiggjort av deres grunner.

Så ja, Line Harsheim, det er plass til ateister i HEF. Det er til og med plass til de som mener at ateismen er HEFs aller viktigste pilar (selv mener jeg det er den humanistiske verdibegrunnelsen), men du må nok regne med å møte mennesker som ikke er enige med deg i ett og alt.

Hvis du ikke kan leve med det, kan du alltids starte ditt eget forbund. Både Norge og HEF kan nok leve med eksistensen av enda en mikroorganisasjon der ute. Men jeg tror du vil oppleve at ateismen din vil ha vesentlig mindre gjennomslagskraft på den måten.

Demokratiets ubehag

De av oss som leser Deborah Lipstadt's blog, har hatt rikelig anledning til å fordype oss i akademisk idioti i det siste. David Irvings nemesis har nemlig viet mye spalteplass på Oxford Unions komplett idiotiske beslutning å invitere Irving og BNP-leder Nick Griffin (sjarmtrollet på bildet) som paneldeltagere i en debatt om ytringsfrihet.

Debatten er et stjerneeksempel på hvordan det går når infantile, pseudointellektuelle studenter får det for seg at de skal være kontroversielle. Det heter ytringsfrihet folkens, ikke ytringsrett. Irving og Griffin har lov til å ytre seg, det er demokratiets ubehagelige pris, men ingen er forpliktet til å gi dem en talestol.

Lipstadt har nå lenket til Private Eyes fabelaktige parodi på tøvet. Og den sier i grunnen det som trenger å sies.

En bjørns historie

"Hva skjedde egentlig med teddybjørnen Muhammed?" spør min venn Deerstalker over i Norsk Selskap til Drontens Fremme. Det er litt underlig, for selskapet besvarer i grunnen det i posten før. Jeg siterer:

A bear has been thrown into solitary confinement at Paddington Green police station, after being found at Paddington railway station with a label attached to his duffel coat naming him as "Mohammed". The label also proclaimed his origins as "Darkest Sudan".

Kulturpris kommentert

Kjartan Slettemark er blitt tildelt Humanistisk kulturpris for 2007. Det synes jeg er et dårlig valg, noe jeg har gitt uttrykk for i siste nummer av Fri tanke. Med tillatelse fra redaktøren, legger jeg også ut kommentaren her.

Et dårlig valg
For annen gang er en humanistisk kulturpris delt ut. Denne gang til kunstneren Kjartan Slettemark. Det er et dårlig valg.

I juni i år kom Slettemark med en kunstnerisk hyllest av Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah og sammenlignet Hizbollah med Milorg. Altså sammenlignet han den norske motstandsbevegelsen under Annen verdenskrig med en fascistoid, antisemittisk organisasjon med en totalitær, islamistisk stat som målsetning. Det burde være mer enn nok til at Slettemark er diskvalifisert fra en humanistisk kulturpris.

Alle ville forstått at det var et galt valg hvis Slettemark hadde hyllet et sekulært, fascistisk diktatur. De fleste ville forhåpentligvis også forstått det hvis han hadde støttet totalitære krefter på ytre venstre fløy. Juryen later til å ha vært blinde for at hans støtte til en totalitær religiøs organisasjon skulle være et problem. Det burde diskvalifisere den neste gang en slik pris skal deles ut.

Men også om vi ser bort fra Slettemarks tåpelige støtte til islamistene i Hizbollah, er det grunn til å spørre seg om han er en god kandidat for en humanistisk kulturpris.

”Slettemark er kanskje mest kjent for å provosere,” skriver juryen i sin begrunnelse. Og: ”Prisvinneren har beholdt sitt rabulist-stempel fra 1960-årene helt fram til 2000-tallet hvor han er blitt hedret med blant annet Norsk kulturråds ærespris. Human-Etisk Forbunds jury takker for alle opprørske år og er glad for å kunne hylle 75-årsjubilanten Kjartan Slettemark med Humanistisk kulturpris 2007.”

Slettemark er en samfunnsstormer og samfunnsrefser, en talsmann for outsiderne, en provokatør og en leken rabagast. Han er tidvis interessant, tidvis – ikke minst som puddel – riktig morsom, men han er også et eksempel på en kunstner som ikke later til å ha lagt 70-tallet bak seg. Slettemarks metode er provokasjonen og en opposisjon basert på instinkter heller enn konstruktiv analyse. Ikke noe galt med det som sådan, men en humanistisk kulturpris kvalifiserer det ikke til.

Slettemark er, som det fremkommer i intervjuet med ham i dette nummer av Fri tanke, en mann som baserer sitt kunstneriske virke på instinkter. Det er en tilnærming til kunsten – og livet, for den saks skyld – som har stor fallhøyde. Hans famøse Hizbollah-uttalelse er et godt eksempel på hvor galt det kan gå hvis man handler før man tenker. Som det fremkommer i intervjuet, bygget han ikke på annet enn sin egen mavefølelse. Den viste seg å være en dårlig rådgiver.

Humanismen må, hvis den overhodet skal være meningsfull å omtale som et livssyn, være noe mer enn provokasjoner og instinktiv opposisjon. I en verden som står ovenfor større utfordringer enn kanskje noen sinne, trenger vi alvor, analyse, refleksjon og dybde. Vi trenger humor og latter også, men først og fremst trenger vi et positivt uttrykk for menneskets konstruktive sider. Vi trenger kulturelle uttrykk som bidrar til å holde den skjøre tingen som er sivilisasjonen oppe.

Noe av ideen med opprettelsen av en humanistisk kulturpris, var å vise bredden i den kulturtradisjon Human-Etisk Forbund er del av. Nå er det selvsagt ikke en jurys oppgave å tenke strategisk, men ved å gi prisen til Slettemark kommuniserer de at Human-Etisk Forbund sitter grundig fast i 70-tallets politiske og kulturelle landskap, at humanismen primært er en motkultur, i opposisjon til det bestående, heller enn en kulturtradisjon i seg selv, med lange historiske røtter og et viktig – for ikke å si avgjørende – bidrag til moderne vestlig kultur.

Juryen bidrar ved å gi prisen til Slettemark i stedet til ytterligere å befeste allerede vel befestede fordommer om humanismen og forbundet. Det er synd. Derfor er Slettemark et dårlig valg, også uavhengig av at han har plassert seg selv i den tvilsomme tradisjonen av norske kunstnere som hyller totalitære ledere.

Stem nå!

Hvem bør få New Humanists Bad Faith Award? Vær med og stem. I skrivende stund leder Paven, foran biskopen av Carlisle, som "shot to fame when he suggested this summer's floods were God's punishment for Britain's liberal attitude to homosexuality."

Min kandidat, Chuck Norris, er bare noen stemmer bak. Gjør en innsats! Stem på en verdig kandidat.

(Apropos pågående debatter på disse sider, er Richard Dawkins nominert, for turning "the 19th century's doubting of religious dogma into another kind of dogma".)

Julens mening

Et av mine favorittargumenter når Human-Etisk Forbund blir kritisert for å bruke betegnelsen "konfirmasjon", er at vi skal slutte med det så snart norske kristne slutter å omtale kristmessen som "jul".

Det er alltid litt festlig når noen snakker om Kristi fødsel som "julens opprinnelige mening". Julens opprinnelige mening er fråtsing, fyll og glede over at solen snur. Men jeg går villig med på at den har pådratt seg noen nye konnotasjoner.

I den engelsktalende verden er det mer eller eller mindre omvendt. Og ikke alle er like glade for å feire en høytid med kristent navn, så mye kreativitet utvises for å komme opp med alternative navn. Det er ingen overdrivelse å si at det ikke er særlig vellykket. (Men de er velkomne til å bruke "yule", skulle de føle for det.)

New Humanist har lagt ut et riktig morsomt brev fra bladets bidragsyter Michael Bywater, som ikke satte pris på å bli invitert på en Winterval-drink. Et lite sitat:

As a friend of mine said: "It's bloody silly. I'm a Muslim, which is not spelt 'm-o-r-o-n' and doesn't imply an emotional age of four. I mean, what am I supposed to say? 'You mean there are Christians? Who celebrate Christmas? In Britain? In the name of Allah, get me out of here!'?"

Brevet kan diskuteres på New Humanist blog.

Dawkins kommentert

Min Dawkins-omtale har avfødt frisk debatt. Jeg har valgt å svare i en egen tekst, som ligger her.

Det er fint om eventuelle fremtidige kommentarer kan legges til dette innlegget.