torsdag 15. januar 2009

Fossens moralske sammenbrudd

Jeg trodde oppriktig talt Erling Fossen hadde nådd bunnen, men ifølge et leserbrev av Thomas Chr. Wyller i dagens Aftenposten, gikk det fortsatt an å komme lenger ned. Det kan virke som det har rablet helt for ham:

Erling Fossen åpnet debatten om okkupasjonstiden med fokus på motstandens funksjon. Senere har han sveipet over en rekke andre emner, mange verd videre forskning. Men hans egen tilnærming lider av alvorlige svakheter. Harehoppende snuser han litt på alt og alle, finner fristende bytte både her og der og krydrer deretter løsrevne kunnskaper med hånsord.

I debattmøtet 9. januar (se Aftenposten 10. januar) viderefører han sin diffuse blanding av historiske aspekter. Men så avleverer han plutselig sitt eget normative budskap: «Under okkupasjonen var ingen på feil side.»

Det er så dumt, så tåpelig og så grotesk at jeg er en smule overveldet. Det kan vanskelig forstås annerledes enn at det ikke var noen feil side å være på. Man kunne være for demokrati og frihet og sånn. Eller man kunne være for nazismen. Samma det.

Wyller sier det som trenger å sies:

Som krigsaktør – født i 1922 – har jeg selvsagt intet monopol på noen endelig historisk fortolkning. Men fortsatt er jeg et sannhetsvitne om hva jeg en gang opplevde. Og ingen kjekk postmoderne verdirelativist skal komme her og belære meg om hva jeg kjempet for og hva jeg kjempet mot. I verdikampen var noen på feil side.

Kanskje jeg kan nå frem til Fossens forståelse via denne markering: Under krigen sloss vi også for hans rett til etterpå fritt å kunne kritisere vår kamp.

Godt forsøk, Wyller, men jeg tviler på at det når inn til Fossens forvillede sinn.
_____

6 kommentarer:

Konrad sa...

Fossen er polemiker som lett blir veldig forelsket i sin egen stemme, ingen skal beskylde ham for å være klar og logisk i enhver sammenheng.

Men akkurat i denne saken har han faktisk et poeng: Krigshistorien, i den populære versjonen, har åpenbart en slagside. Noen faghistorikere har også vært nøye med å vokte over den nasjonal-hjemmefrontlige-milorgiske versjonen.

Se f.eks. link til min blogg.

Arnfinn Pettersen sa...

Konrad: Vi kan godt diskutere norsk krigshistorie. I det vide og det brede. Den er åpenbart langt fullere av gråsoner enn de mest svart-hvite fremstillingene vil ha det til.

Det er noe ganske annet å hevde at det ikke fantes noen gal side i en krig der den ene parten var Nazi-Tyskland.

Bjørn Are sa...

Fossen har ellers presistert (muligens i etterpåklokskap) sine påstander, som gjengitt av ham i kommentarfeltet her på Dekodet tidligere i dag, etter mine hjertesukk basert på samme innfallsvinkel som Wyller og andre.

På kjøpet følger også min naive kommentar til kommentaren.

ViggoStrømme sa...

Ellers er Arnfnns kommentar til Fossen i det samme kommentarfeltet frydefull lesing.
Jeg trodde denne formen for tabloid relativisme hadde fått nok juling etter Arvid Brynes feilslåtte og ekstremt upresise "Vi sloss for Norge". Men neida.....en god feil kan ikke gjøres mange nok ganger.

Konrad sa...

Arnfinn: Da er vi skjønnt enige. Fossen er selvsagt på jordet når han hevder at ingen var på feil side, det er jo et helt absurd utsagn.

Konrad sa...

Nei, la oss ikke disktuere krigen som sådann, men:
Min grandonkel var NS-medlem (passiv), min bestefar var agent for britene (han ble arrestert og torturert). Sett fra deres perspektiv (ikke etterpåklokskap) var det ikke opplagt hvem som var på rett side. Min grandonkel var skeptisk til engelskmennene, men var ellers politisk naiv og hadde pr 1938 ikke noen grunnlag for å forstå at han var på feil side. Min bestefar visste lite om grusomhetene på østfronten, hans motivasjon var nasjonal (som de fleste motstandsfolk), han var ikke mot nazismen som fenomen, han var mot okkupasjonsmakten.