Fri tanke har publisert Bård Larsens udmerkede artikkel "Den gode følelsen - om flokkmentalitet og vulgær politisk korrekthet blant kjendiser", som stod på trykk i siste nummer av Humanist. Det er en heller grusom salve av en artikkel, som jeg utstyrte med følgende ingress:Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som størr om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er at det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.
Lødig lesning, med andre ord. Jeg er veldig svak for følgende to avsnitt:
Et skrekkeksempel på sinnelagsinstinkt var da Sharon Stone kapret showet under det økonomiske toppmøtet i Davos i 2005. Av en eller annen grunn blir det til disse toppmøtene invitert en kontingent celebriteter, som skal kaste glans over møtene. Stone hadde lyttet til Tanzanias president Benjamin Mkapa, som appellerte til givere om å støtte landets kamp mot malaria, et stort og kostbart helseproblem i Tanzania. Hun bestemte seg, der og da, for å ta saken i egne hender, avbrøt presidenten, reiste seg og sa: “Jeg er Sharon Stone. President Mkapa beveget meg med sin appell om hjelp, så hvis dere ikke har noe imot det vil jeg tilby deg ti tusen dollar slik at du kan kjøpe noen myggnett allerede i dag. Vil noen andre hjelpe meg med å bidra?”
Møtelederen, Bill Frist, ba henne gjentatte ganger å sette seg, men han visste åpenbart ikke hvem han hadde med å gjøre, for fru Stone var overspent av altruisme. Seansen er blitt stående som noe av et lavpunkt i ekstremt ydmykende giverglede. For det første er ti tusen dollar lommerusk for en artist som Stone, og det setter hennes spontane almisser i et merkelig lys. Langt viktigere og mer ydmykende for alle parter er det selvsagt at Stone drar frem lommeboken foran nesa på en folkevalgt president og tilbyr ham småpenger. Snakker om “colonized mind”.
4 kommentarer:
Hvis det ikke var for at jeg synes det er ufint å ha på meg hatten innendørs, og altså allerede har tatt den av, skulle jeg tatt av meg hatten for denne artikkelen.
Hihi, ja, det var mye morsomt der. Minner litt om Popvänstern til svenske Erik Zsiga.
Jeg for min del kan drikke champagne med god samvittighet! Jeg liker nemlig ikke fattigfolk! Ingen moral er bedre enn dobbelmoral!
Og jeg må bare si at hvis man ikke har bedre eksempler på utagerende politisk korrekthet blant dumme kjendiser enn det forslitte øyeblikket med en pillestein Sharon Stone fra Davos, så tror jeg kanskje ikke at jeg gidder å lese den artikkelen.
Legg inn en kommentar