Den siste posten

Det var ikke helt meningen å gjøre det ennå, men så eksploderte to bomber i Stockholm, og jeg har visst lansert min nye blogg: Si hei til Tvilsbekjennelser.

Den nest siste posten

Denne bloggen har vært stengt et par uker. Jeg har brukt tiden til å tenke over hva som skal skje med den. Av diverse årsaker er jeg ikke komfortabel med å videreføre den i sin nåværende form. Jeg er også en smule lei av den. Det er en stund siden jeg har skrevet den med noe særlig entusiasme.

Jeg har derfor kommet frem til at den må dø.

Det betyr ikke at det ikke vil være mulig å debattere i HEFs organer. En total overhaling av Fri tankes nettsider er underveis, inklusive kommentarfunksjoner og annet snask for den diskusjonsglad/kranglevorne. Jeg ser ikke bort fra at mengden av Fri tanke-kommentarer fra min hånd vil øke. (Med den nåværende takten skal ikke det så mye til.)

HEF lanserer også nye nettsider til våren og jeg kommer til å bruke en god del tid på å skrive tekster til den.

Så tiden er i grunnen grei for å føre denne bloggen til sin slutt. Den var et barn av en medievirkelighet som har endret seg betydelig i årene den har eksistert. Mange av diskusjonene har den siste tiden flyttet seg over til Facebook, der de til gjengjeld blomstrer friskt. (Og jeg takker stort sett ja til venneforespørsler, hvis noen vil være med.)

Diskusjonene til hver enkelt artikkel på Humanist.nos nettsider vil bli flyttet over til Humanists fanside på Facebbok. Bloggen blir selvsagt stående. Jeg sletter ingenting og det vil fortsatt være mulig å kommentere på gamle poster.

Jeg forsvinner heller ikke fra blogsfæren. Jeg spikker på en ny blogg, helt uten tilknytning til HEF, der jeg kan boltre meg friere enn jeg har gjort her. Jeg er ikke helt sikker på om jeg lanserer den før jul eller venter til nyåret.

Den siste posten på denne bloggen vil bli brukt til å bekjentgjøre at den er sluppet løs på verden. Så ikke slett meg fra RSS-leseren deres helt ennå.

Utvilsomt selvtilfreds

Noen bloggposter er mer tilfredsstillende å anbefale enn andre. Som Thor Bjarne Bores om Gelius-saken. Jeg liker særlig de prinsipielle innertierne. Rart det der ...

Om "å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje"

Etter å ha lett leeeeeeeeeenge i skuffer og skap, fant rektor ved Høyskolen i Oslo (HiO) igjen integriteten sin innerst på en hylle i et avstengt bøttekott i den fjerneste kjelleren. Eller noe sånn.

Etter i en evighet å ha lånt ut lokaler til sjarmtrollene i IslamNets studentforening, oppdaget de plutselig (og lenge etter at andre har påpekt det for dem) at foreningen har bittelitt hårreisende holdninger.

Uansett, etter et arrangement (det på plakaten) der kvinner og menn var henvist til forskjellige innganger og satt kjønnsdelt i salen, har HiO funnet ut at studentforeningen ikke får låne lokaler av dem allikevel:

- Sånn kan vi ikke ha det, vi kan ikke akseptere kjønnssegregering ved en verdslig institusjon, sier rektor Sissel Østberg til Aftenposten.

Og for å riktig bekrefte at Østberg har et poeng, slår en representant for foreningen grundig fast hvorfor de er (og for lengst burde vært) kastet ut av HiOs lokaler:

"Fahad Qureshi, som var konferansier under møtet, sier at mange kvinner, spesielt med pakistansk og somaliske kulturbakgrunn, ønsker egne innganger. Han sier også at kjønnsdelingen ble tatt opp under møtet, og at han da spurte forsamlingen om de ønsket å sitte blandet.

- Svaret var et høyt nei fra alle kvinnene i salen. Det blir kvalmende, og det er kvinneundertrykkende, å tvinge kvinner til å sitte sammen med menn mot sin vilje. Hvis kvinner vil ha separate innganger, synes jeg de skal de få det, sier Qureshi til Aftenposten.

Han sier at høyskolen opptrer krenkende ved ikke å akseptere at folk ønsker å sitte atskilt."

Ytterligere kommentarer burde være overflødig.

Ingen menneskerett å være prest

Pokker. Jeg har et blad å lage. Jeg har dårlig tid. Men så er det lzm en del saker man ikke kan unngå å kommentere.

Jeg har så langt ikke sagt et ord om Einar Gelius, boken hans og Den norske kirke. Mye fordi jeg ikke har lest boken, synes Gelius er en gørr kjedelig fyr og ikke er overvettes opptatt av indre ansettelsesforhold i et trossamfunn jeg ikke er medlem av. Dem om det.

Men nå begynner det å svinge av saken. Gelius er - eller er muligens ikke, hvis vi skal tro VG - permittert i påvente av at biskopen har lyst til å sparke ham.Ikke mitt problem, som sagt, men så begynner det å bli interessant. Gelius' forlagsredaktør Arve Juritzen hever nemlig religionsfrihetens banner i Dagbladet:

«Det Gelius har gjort er å lese Bibelen, sitere fra Bibelen og så tolke det hele på en måte som Biskop Kvarme ikke liker. At et differensiert syn på Bibelen i 2010 kan føre til at en prest mister jobben og sparkes ut av kriken, må jo bety at vi ikke lenger har religionsfrihet i Norge.»

Og trosfrihet er jeg interessert i. Til Juritzens tirade er det å si: Nei, dette har ingenting med religionsfrihet å gjøre. Absolutt. Overhodet. Ikke.

Gelius er i sin fulle rett til å skrive bøker, han er i sin fulle rett til å tolke Bibelen og han er i sin fulle rett til å  informere oss om sine erotiske tilbøyeligheter. Men i den grad Gelius' bibeltolkninger avviker tilstrekkelig fra kirkens offisielle, er de i sin fulle rett til å sparke ham.

Gelius er prest i Den norske kirke. Da er han forpliktet på kirkens teologiske grunnlag. Innenfor denne er det et relativt stort tolkningsrom, men mener kirken at han trer utenfor dette, er den fullt ut berettiget til å frata ham kappe og krave. Hvorvidt han har trådt utenfor er en helt annen sak, det overlater jeg til kirken å mene noe om.

Trosfriheten (hvori opptatt religionsfriheten) er en grunnleggende menneskerettighet. Det er den enkeltes rett å tro som han eller hun vil. Det er også deres rett til å spre deres budskap. Men det er ingen menneskerettighet å være prest i Den norske kirke.
_____

Oppdatering: Og så gratulerer vi Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande, som kaller biskop Kvarme mullah på Twitter: «Kirkens budskap skal være kjærlighet, men mullah Kvarme vil heller kneble...». En stortingsrepresentant, fra et regjeringsparti, legger seg opp i interne ansettelsesforhold i et trossamfunn ... Nå det er en trussel mot religionsfriheten, Juritzen. Greit å få det demonstrert.
_____

Oppdatering 2: Vårt land laget i går kveld en sak om denne posten, under tittelen "Humanetisk støtte til Kvarme". Selve fremstillingen er forsåvidt grei, men tittelen er en smule uklar og sitatet fremstår som mer omfattende enn det er, fordi følgende setning ikke er med: "Hvorvidt han har trådt utenfor er en helt annen sak, det overlater jeg til kirken å mene noe om".

Så for å gjøre det klart: Jeg støtter ikke Kvarme. Jeg sier at han, eller rettere sagt Den norske kirke, som han representerer, burde være i sin fulle rett til å styre i eget hus (innenfor lovens rammer, selvsagt). Det er de ikke i dag.

Og jeg mener Arve Juritzen grovt misbruker begrepet ytringsfrihet. Hvis kirken, av teologiske grunner eller av årsaker som angår måten han håndterer sin rolle på, finne å måtte sparke Gelius, er det ikke en krenkelse av Gelius' religionsfrihet. Religionsfriheten forsvarer hans rett til å tro hva han vil og til å spre sitt budskap. Men det er altså ikke en menneskerett å være prest.

Et farvel til Antirasistisk Senters seriøsitet

En gang i tiden var Antirasistisk Senter (ARS) en viktig organisasjon. En sentral grunn til det var at de ikke henfalt til de samme politiserte eksessene som preger mye av den antirasistiske bevegelsen. De fremstod som en seriøs organisasjon som favnet bredt, ikke som en frontorganisasjon for ytre venstre.

Den tiden er for lengst over. ARS gjør nå sitt beste for å kvitte seg med alle pretensjoner på seriøsitet.

Jeg trodde de hadde nådd toppen med konferansen Venstresidens frykt for islam – et tema som høres ut som en tilsiktet, om enn veldig dårlig spøk – men dagens utspill i debatten om religiøst motivert ansiktstildekking viser at det fortsatt er mye komisk potensial i senteret.

Debatten om et eventuelt forbud mot ansiktstildekking er for all del ikke enkel. Det er gode argumenter på begge sider, og selv om jeg heller mot å ha sympati for et slikt forbud, ser jeg klart at noen av argumentene mot veier tungt.

Kari Helene Partapuoli og komikerne i ARS viser i dagens VG at de ikke har noen slike hemninger. De bringer det tunge skytset til torgs i debatten, og det bærer preg av at ARS har ganske andre agendaer enn kampen mot rasisme. For å sitere VG:

"Antirasistisk Senter anser følgende praksiser for å være «kvinneundertrykkende», og mener at også disse må forbys dersom man skal følge forbudslinjen til enkelte i Aps intergreringsutvalg:

* Silikonbryster
* Kirurgiske inngrep gjort av skjønnhetsmessige årsaker
* Playboy, Penthouse osv.
* Missekonkurranser
* Reklamer med lettkledde kvinner
* Strippeklubber
* Sminke
* Slankekurer
* Høye hæler
* Hjemmeværende kvinner
* Tradisjonen med at kvinner tar ektemannens etternavn
* Tradisjonen med at barn stort sett får fars etternavn
* Tradisjonen med at far leder datter til alter
* Begrepet nordmann"

Deler av denne listen (sminke, høye hæler, slankekurer) høres mistenkelig ut som om det er Ottar eller andre av de mer labile organisasjonene i det ytterste venstrefeministiske landskapet som snakker. Det er i hvert fall ikke en seriøs organisasjon som ber om å bli tatt på alvor for sitt antirasistiske engasjement. (Det er for ordens skyld helt legitimt å diskutere flere av disse temaene, spørsmålet er om de er relevante eller meningsbærende paralleller i debatten om ansiktstildekking.)

Da tenker jeg vi en gang for alle sier farvel til ideen om ARS som en seriøs poltisk aktør. Det er  trist. ARS var virkelig en organisasjon jeg en gang i tiden hadde stor respekt for.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. En god latter er aldri å forakte og ARS byr nå på såpass mye hylende morsom underholdning, at vi nok kan se frem til ytterligere skogglatter på deres bekostning.

Nytt på Humanist.no: Nazisex

Kristian A. Bjørkelo, aka den gale mullaen, anmelder Anna Marie Sigmunds bok Sex under Hitler. Seksualitet og rasehygiene i Det tredje riket. Og jeg har endelig fått på plass adressen humanist.no/nazisex ...

Det er plass til både diskusjon, spørsmål og gode råd i kommentarfeltet. Men ikke ta uniformsfetisjismen altfor langt ut da dere.

Pastor Aarebrot om Levi, karismatikk og kritisk sans

Min venn Stian Aarebrot skriver godt om Levis selvbiografi, sett med en selvkritisk pinsevenns øyne. Han har mange interessante perspektiver. Herved anbefalt.

Dagens t-skjorte: Muslim garb

Dagens t-skjorte. Muligens litt vanskelig å forstå hvis man ikke kjenner den nesten helt nye og aldeles strålende bloggen Pictures of Muslims Wearing Things. Nettbutikken deres er her.

Ida gruser Grung

Ida Jackson har skrevet et udmerket svar til det uansvarlige nautet Trine Grung. Det er vel liten grunn til å tro at hun kommer til å skjønne det eller ta det inn over seg, men skitt au, hva betyr vel menneskers helse, bare Trine kan "... gå mot strømmen, tenke anderledes, hjelpe mennesker, engasjere, motivere". Ahrgh.
_____

Oppdatering: Rolf Marvin Bøe Lindgren retter også en kaskade mot Grung på Skepsis-bloggen. Det ække lett å være anneledestenkende og engasjerende c-kjendis nåtildags ...
_____

Oppdatering 2: Ida har et svar i tråden til Grung som ikke må få forsvinne i kommentarflommen. Signaturen Cathrine skriver: "Herregud så mye meninger om sunnt kosthold og sunn livsstil da! Vi mennesker har fint klart oss uten skolemedisin i tusener av år!!!!"

Og Ida svarer: "Chatrine: Du mener i de gode, gamle dager da menn var menn og polio var polio? Da folk var gamle om de levde til over tredve og folk fikk skjørbuk og struma? Og vi døde av tuberkolose, meslinger og influensa? Mmm, den tiden ja. Før antibiotika, håndvask og rutiner mot barselsinfeksjoner. Den gode, gamle tiden da folk helbredet seg selv med mat."

Seier på knock out.

Hvis du har lyst på hodepine

Jeg har rotet meg bort i en debatt om alternativ medisin på bloggen til Trine Grung. Diskusjonen anbefales for alle som har lyst på seriøs hodepine.

Nytt på Humanist.no: Fra det muslimske Balkan

Som varslet før helgen: Mer John Færseth på Humanist.no. Denne gang artikkelen Terrorrede eller eksempel til etterfølgelse? Om religion og politikk i Sandžak, som opprinnelig ble publisert i nr 3/2008. For å sitere ingressen:

Midt i det ortodokse Serbia ligger Sandžak, hjemsted for den nest største slavisk-muslimske befolkningen på Balkan. Området slites av store konflikter, konflikter preget av så vel religion som politikk – og påstander om en fremvoksende ekstremisme. John Færseth ser her nærmere på situasjonen i Sandžak og bakgrunnen for den.

Kjør debatt.

Nygammelt på Humanist.no: Konspiranoia på norsk

Foto: John Færseth

En oppdatert og omarbeidet versjon av John Færseths artikkel Mellom Chemtrails og bakkemannskap er (endelig, John) på plass på Humanists nettsider. Den er i all vesentlighet identisk med versjonen som står på trykk i nr. 3/2010.

Kjør debatt, nå igjen.

Om å pantes når tiden er inne

Dagens t-skjortemotiv. Datt ned i postkassen i går. Godt design for en god sak. De kan bestilles her.

Got-no-sensitivity

Jeg har vært en smule ute av sirkulasjon noen uker. For mye å gjøre og så i dørken. Men jeg begynner langsomt å spinne igjen. I mellomtiden kan dere hygge dere med denne snutten fra Jay Smooth, som riktignok henspeiler på amerikanske forhold, men som absolutt har overføringsverdi til diverse norske debatter.

Konspiranoia og popkultur

 
Jeg hadde nylig en interessant samtale med en mann som jobber ved en stor skole langt øst i Oslo. Temaet var konspirasjonsteorier og illuminati og som han sier, "alle vet hva Illuminati er for noe".

For realiteten er at konspirasjonstenkning har flyttet inn i popkulturens kjerne. "Bevisste" unge mennesker hører ikke på Lady Gaga og Jay Z, for de er, som alle vet, Illuminati-agenter.

Det har vokst frem en forskrudd blanding av Illuminati-teorier, antisemittiske 9/11-forestillinger, New World Order-spekulasjoner ("det er et øye i en pyramide på dollar-seddelen, visste dere det eller?") og muslimsk paranoia. For 9/11 var som kjent et jødisk prosjekt for å legitimere krig mot den muslimske verden. Og i spissen står selvfølgelig Illuminati. Som vanlig.

Dessuten drepte de Michael Jackson og Tupac. Men det er jo noe alle vet.

Det hele er på samme tid fascinerende, forskrudd og ganske ubehagelig. Mest ubehagelig. For konspirasjonstenkning har et litt for stort potensial til å avføde, eh, aktivisme til at det egentlig er morsomt.

At konspirasjonstenkning har flyttet inn i popkulturen kan vanskelig illustreres bedre enn når Jonas Forsang, aka rapperen Apollo, intervjuer selveste Hank von Helvete og den tamme scientologen hans, Trygve Haug, om psykiatriens ubotelige ondskap. Og det på selveste Nyhetsspeilet.

Von Helvete brukte forøvrig helgen på å:

"... fortelle om Scientologikirkens syn på bruk av medisinering mot mentale lidelser.

- Jeg tok en geriljatur til Karl Johan for å redde nasjonen. Supertrubaduren slår til, sier Husby da VG Nett møter ham midt i lørdagsrushet i Oslos paradegate, dagen før den internasjonale verdensdagen for psykisk helse."

Hvilket tross alt er et fremskritt fra da han kjørte rundt på området til et sykehus som behandler pskyisk syke barn med en plakat med "Psykiatrien dreper barn" på taket.

"Dra te Hælvete," for å sitere en langt mer oppegående artist.

Nytt på Humanist.no: Amatørenes inntogsmarsj

Mens verden er opptatt med en velfortjent Nobel-pris, har jeg brukt morgenen på å legge ut Bjørn Stærks artikkel "Amatørenes inntogsmarsj" fra det ferske Humanist nr. 3. Temaet er nettkultur. For å sitere ingressen:

Vi er blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar for hvordan nettet og nettkulturen skal utvikle seg. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss. Ta ansvar. Tenk selv.

Diskuter den gjerne så fillene fyker her. 

Frykten har satt seg

Hm, ok, jeg tok feil. Ting KAN bli mer ironisk enn saken omtalt i forrige post. I dag melder NRK at Adressa har skrapet et helt opplag – 90 000 eksemplarer – av ukebilaget Uke-Adressa, fordi den inneholdt en satirisk tegning av ... Kurt Westergaard. Ikke en tegning laget av Westergaard altså, men en tegning av ham, av Jan. O Henriksen.

Henriksen anser ikke dette som sensur: "Jeg føler bestemt ikke at det er sensur, man er nødt til å ta hensyn til medarbeidernes trygghet. Skal man provosere med vilje må man på forhånd være enig om det, og ha en diskusjon om hvilke forholdsregler man skal ta, sier han." Og det har han selvsagt rett i. Dette handler ikke om sensur. Det handler om frykt.

For å sitere et intervju med den ellers svært så taleglade Penn Jillette:

- Are there any groups you won't go after?

- We haven't tackled Scientology because Showtime doesn't want us to. Maybe they have deals with individual Scientologists — I'm not sure. And we haven't tackled Islam because we have families.

- Meaning, you won’t attack Islam because you’re afraid it’ll attack back...

- Right, and I think the worst thing you can say about a group in a free society is that you’re afraid to talk about it — I can’t think of anything more horrific.

Jeg tror ikke en gang Adressas redaktør kommer til å prøve seg med at de skrapet 90 000 aviser på grunn av finfølelse. Frykten har nå satt seg. Islam er blitt religionen vi er redde for. Det er elefanten i rommet og vi kan like godt begynne å snakke om den.
_____

Oppdatering: Flere aviser bringer etterhvert en NTB-melding om saken, deriblant VG. Adressa på sin side, nevner så vidt jeg kan se ikke saken på sine nettsider i det hele tatt.
_____

Oppdatering 2 (kl. 13:20): Da har jeg, på sett og vis fått et svar. Det vil si, Helge Øgrim i Journalisten har konfrontert adressas sjefsredaktør Arne Blix med at "Noen kommentatorer har allerede fremholdt at selvsensuren må skyldes frykt for islamistisk terror". Med lenke til meg (som det fremgår hvis dere klikker på fremholdt).

Og lo and behold. Jeg tok feil. Adressas redaktør prøver seg med at de skrapet 90 000 aviser på grunn av finfølelse. Eller noe sånn. Eller kanskje ikke. Eller ... vel, herren vet. Han vil ikke kommentere tegningen fordi "Det ville på en måte være å gjengi den etter at vi bestemte ikke å publisere" men "... den kunne misforstås og bli oppfattet som en provokasjon. Adresseavisen publiserer ikke noe for å vise at vi kan eller tør, eller for å provosere".

Så tegningen kunne bli oppfattet som en provokasjon og fordi den kunne det vil ikke avisen trykke den fordi de ikke gjør noe bare for å provosere? Noe sånn? Jeg får litt hodepine av dette, merker jeg.

Men det skyldes uansett ikke frykt. Det er helt klart altså. For "Sikkerhet var ikke en del av vurderingen, siden vi allerede var kommet til at tegningen kunne oppfattes eller framstilles som en provokasjon, noe Adresseavisen ikke ønsker." 

Og Adressa vil ikke trykke noe som "kunne oppfattes eller framstilles som en provokasjon" fordi ... ?

Og nei, det er for all del ikke en elefant i rommet. Ikke i det hele tatt. Og kan den være så snill å flytte snabelen sin, så jeg kan komme frem til publiseringsknappen? Takk.

Mohammed? Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik!

Hvor ironisk kan en situasjon bli? Tja, så veldig mye mer kan det ikke bli enn når en rekke amerikaske aviser nektet å trykke denne Non Sequitur-tegningen, som altså, for de som måtte lure, ikke viser et bilde av Mohammed. Profeten altså.

For å sitere Wiley Miller: “... the irony of editors being afraid to run even such a tame cartoon as this that satirizes the blinding fear in media regarding anything surrounding Islam sadly speaks for itself. Indeed, the terrorists have won.”

Jeg lover å komme tilbake med en vittig kommentar. Så snart jeg er ferdig med å skalle hodet i veggen.

_____


Klikk bildet for en større versjon.

Humanist på Facebook

"Hm," tenkte jeg, "hvorfor i alle dager har ikke Humanist en egen Facebook-side?" Så nå har vi det. Vi liker å bli likt.

Nytt på Humanist.no: Om Cormac McCarthys forfatterskap

Humanist nr. 3/10 er på vei til abonnentene. Mens vi venter på at det skal dumpe ned i postkassene (og gi klarsignal for å publisere et par artikler på nett), graver vi litt i arkivet og publiserer en Humanist-klassiker til glede for nye lesere: Bård Larsens artikkel "Mennesker forandrer seg mindre enn omstendighetene – Hedonisme, dommedag og Cormac McCarthys forfatterskap".

Den ble opprinnelig publisert i nr. 4/2007 og er en sann oppvisning i dyster kulturpessimisme, som anbefales for alle som måtte føle seg i overkant lystig på en høstdag som denne.

Diskuter den gjerne med fynd og klem her.

Norrøn symbolikk? Ææææææææ – nazister!

Det er sikkert mange grunner til å være kritisk til voldsromantikk blant norske soldater i Afghanistan, men at de bruker norrøn symbolikk er alvorlig talt ikke en av dem.

Det er feltprost i Forsvaret, Alf Petter Hagesæther, som til VG i dag gjør så godt han kan for å være bekymret over dette:

– Jeg har luftet disse tankene med flere, og de som har levd en stund, drar linjene til nazismen og Quisling-styrets bruk av slike symboler, sier Hagesæther til avisen.

Til det er det å si: Ja, Quisling og pakket hans hadde den frekkhet å misbruke norrøne symboler, slik også tyske nazister misbrukte gammel norrøn og annen germansk mytologi og symbolikk. Men er vi virkelig så forstokkede at vi lar disse drittsekkene gjøre det tabu å benytte sentrale elementer i vår kulturarv?

Det er muligens ikke sånn innmari lurt at norske soldater drar i krigen i Afghanistan under mottoet "Til Valhall!" – om ikke annet fordi det er en smule fatalistisk og ikke vitner om noen særlig tro på å lykkes – men at nazistene slo om seg med norrøne symboler er saken aldeles irrelevant.

Å hevde at de er det er både å gi nazistene en seier de ikke fortjener og en grov fornærmelse mot de av dagens paganister som identifiserer seg med norrøn symbolikk.

Jeg ebok-publiserer – nok en gang

Sagaen om min stadige ebok-publisering vil ingen ende ta. Inntil nå. Håper jeg. Å-problematikken jeg slet med har funnet sin løsning, takket være en udmerket, anonym kommentator, som, fordi han er anonym, skal få forbli anonym.

Dermed er nok en gang mine Tvilsbekjennelser tilgjengelige for aldeles gratis nedlasting fra Feedbooks. Den kan lastes ned som Epub, i Kindle-format og som PDF. Jeg har testet de to førstnevnte (på Kindle for Mac og Adobe Digital Editions) og de fungerer fint. Jeg har også testet den med Stanza på iPhone og det ser også bra ut.

Med andre ord skulle det ikke være noe i veien for å kaste dere over den – bortsett fra at dere antagelig har bedre ting å gjøre.

Hvis ikke, kan den lastes ned til iPhone og Android-telefoner, med henholdsvis Stanza og Aldiko. Begge appene har direkte koblinger til Feedbooks innebygd. Hvis du vil ha den på en Kindle laster du den ned, kobler Kindlen til maskinen og legger den over i mappen Documents. Hvis du bruker et Sony-brett eller lignende gjør du som du pleier å gjøre.

Jeg er takknemlig for alle tilbakemeldinger om feil og mangler – særlig fra folk med Sony-brett og brukere av Aldiko på Android. Jeg er også nyskjerrig på hvor mange Humanist-lesere (eller potensielle Humanist-lesere) som kunne være interessert i Humanist i ebok-format. Rop ut!

Hvis noen av dere vil dere selv skikkelig vondt ...

... og tilfeldigvis er muslim, er Norges utvilsomt mest utakknemlige jobb utlyst. Kom igjen, alle som har lyst til å bli generalsekretær i Islamsk Råd. (Og kan vedkommende vennligst begynne med å endre nettsidene, slik at det blir mulig å lenke rett til undersider?)

Nytt på Humanist.no: Tidens ånd

Konspirasjonsteoretikerne marsjerer i gatene og paranoia er tidens ånd. Så da passer det ganske godt å legge ut Bjørn Are Davidsens artikkel om Zeitgeist, Tvilsom tidsånd, på Humanist.no. Dere må gjerne diskutere den så fillene flyr. Men ikke vær slem med prinsesser, da dere.

Jeg ebok-publiserer - igjen

Som nevnt for et par poster siden, eksperimenterer jeg med ulike plattformer for ebok-publisering. Men i motsetning til hva jeg trodde (der har man for ikke å teste skikkelig før man roper ting ut fra tårnene) fungerer ikke Feedbooks så bra som jeg håpet.

Det er å så irriterende. Det vil si, det er å som er irriterende. Bokstaven altså. Ringen over forsvinner helt i Kindle-versjonen, ser fryktelig rar ut i epub og forsvinner helt hvis man legger epuben inn på et Sony-brett.

Og Feedbooks virker når sant skal sies ikke så oppsatt på å forholde seg til problemet - som de mener er uløselig og som jeg tror må kunne løses, siden det fungerer helt fint i alle formater jeg har testet av den andre norske boken som ligger på sidene deres.

Men inntil videre kan jeg egentlig ikke anbefale versjonene som ligger hos Feedbooks, selv om pdfen sies å fungere greit. Å'en ser litt rar ut, men ikke rarere enn at det går. Det gjør det til nød med epub på iPhonen min også, men bare til nød.

Så jeg tester videre. Siste forsøk er SmashWords, en tjeneste som har den fordelen at man kan ta betalt for filer hvis man ønsker det. Det gjør jeg ikke for øyeblikket, men det ER en interessant tanke, f eks for å gi ut Humanist i ebok-format.

Så langt har jeg begrenset meg veldig - til én artikkel: Spøkelser, reinsdyr og negative påstander (som også er publisert på Humanist.no). Jeg har sjekket både epub- (i Adobe Digital Editions) og Kindle-versjonen (i Kindle for Mac) og begge ser ut til å fungere finfint. Det er å så tilfredsstillende.

Så de som måtte føle for det kan laste den ned i en hel haug med formater. Den kan også lastes ned direkte til Stanza på iPhone - en app dere uansett har lyst på hvis dere har interesse for ebøker. (De av dere som har en android-telefon med Aldiko: Kobler den rett til SmashWords?)
_____

Oppdatering: Da later det til at jeg - med hjelp av en aldelesudmerket kommentator - har knekt Feedbooks-koden. Det krever dog litt arbeid å fikse opp i problemene og inntil videre trekker jeg boken fra nedlasting. Jeg håper å ha alt i orden i løpet av en ukes tid. Jeg kommer tilbake til saken.

Marsjen for Sannheten

Det var demo i helgen. En horde av brave unge menn stod opp for Sannheten. Og som kjent er oss makthaveras fremste reaksjon i møte med sånt hersketeknikker. Ihjeltielse og latterliggjøring og sånn.

Denne gangen valgte vi, etter lang diskusjon på et ekstraordinært styremøte i ZOG Oslo, latterliggjøring. Og ingen skal si at de ikke gjør det lett for oss.

Jeg ebok-publiserer

Ebøker er fremtiden. Ja, mer enn det, for en del av oss er ebøker nåtiden. Og mens norsk forlagsbransje lurer på hvordan i alle dager de skal klare å tjene penger på dem, er jeg mer opptatt av hvordan man kan bruke dem til å spre allerede eksisterende materiale på en fornuftig måte.

Særlig nå, når iPhone og andre smarttelefoner begynner å fremstå som et godt alternativ, i det minst hvis man ikke skal lese veldig lenge av gangen. Min erfaring er at det går fint å lese i en bok på iPhone i en times tid.

Den siste tiden har jeg, innimellom ferdiggjøring av Humanist og andre forefallende oppgaver, tittet litt på ulike publiseringsmåter for e-bøker. Og jeg har forelsket meg i Feedbooks.com, som lar forfattere og Public Domain-entusiaster lage egne ebøker, som kan lastes ned gratis fra Feedbooks.

Det geniale med Feedbooks er at siden genererer e-bøker i ulike formater. Man kan laste bøker ned som EPUB, i Kindle-format, som PDF eller som egentilpasset PDF. Det gjør at bøkene blir leselige på svært mange platformer.

For å teste ut løsningen, har jeg gravd frem min gamle testtekst, boken Tvilsbekjennelser, som i sin tid ble til for å teste Lulu.coms print on deman-løsning, og kjørt den gjennom Feedbooks' system.

Tvilsbekjennelser kan lastes ned gratis fra i dag. Det dreier seg om en litt beskåret versjon av originalen, der jeg har fjernet et par tekster jeg ikke synes har tålt tidens tann særlig godt.

Jeg har ikke den fulle oversikt over alle plattformer for lesing av e-bøker. Men jeg kan kort si noe om hvordan man går frem for å skaffe boken på de platformene jeg kjenner:

For Kindle: Last ned boken i Kindle-format, plugg Kindlen i maskinen og legg boken over i mappen Dokumenter. That's it.

For iPhone: Last ned den vidundelige (og gratis) ebok-appen Stanza. Under Get Books, velg Feedbooks fra menyen, søk etter Tvilsbekjennelser og last den ned. Og vips er den klar til lesing. (Så vidt jeg forstår kan du også laste filen ned til maskinen og legge den over i Stanza via iTunes, men det har jeg ikke testet.)

Jeg har ikke testet ut dette på en android-telefon, men så langt jeg forstår skal appen Aldiko være egnet for formålet.

Neste plan er å publisere allerede utgitt materiale fra Humanists arkiver i e-bokformat. Antagelig i form av antologier av artikler som spinner rundt et beslektet tema.

Gi gjerne lyd fra dere hvis dere skulle pådra dere erfaringer med boken, har bidrag til hva som fungerer hvordan eller mener noe om ebøker generelt.
____

Et par oppdateringer: Boken er altså gratis og dere er frie til å dele den i vilden sky. Og et kjapt søk avdekker at jeg er den andre som publiserer på norsk via Feedbooks. Den første var selveste Jørn Lier Holst, som gjorde sin krimroman Når havet stilner tilgjengelig allerede i september i fjor. Det har ikke akkurat vært en strøm av norske titler, med andre ord.

Vi brenner for saka

Alle blir så støtt for tiden. Det er bare å brenne en koran og alle er kjempesjokkerte. Eller en bibel. Fryktelige greier. Såååå støtende.

Så for å vise at vi er MYE modnere (og har en heller teit og infantil humor), fant Dan-Raoul og jeg ut at tiden var inne til å brenne et humanistmanifest. Så vi printet ut et for anledningen, lånte en lighter, tipset Even og vips var vi dagens sak på Fri tanke.

Dialogen er når sant skal sies nesten helt og holdent funnet på av Even. Samtalen dreide seg primært om hvordan vi skulle få f**nskapet til å brenne. Det blåste.

Dan-Raoul leder Humanistisk ungdom og har som sådan en unnskyldning for å være litt infantil. Jeg har bare en ubrukelig sans for humor. Sorry altså.

Og jeg beklager virkelig overskriften. Noen klisjeer er så dumme at de ikke kan unngås.

Om religion og kjønnsorganer

Denne har gått Facebook rundt i helgen - med Hedningsamfunnet som kilde. Og den er kanskje ikke subtil. Og den er kanskje ikke smakfull. Men den er fryktelig morsom.

Og for de som ikke klarer å lese teksten, er den:

Religion is like a penis.
It's fine to have one.
It's fine to be proud of it.
But please don't whip it out in public and start waving it around.
And PLEASE don't try to shove it down my childrens's throats.

Kjøp dine Mao-briller. Gjør det NÅ!

Sånn apropos Myrdal. Og Steigan. Og Hoem. Og sånn.

(Via Alex Iversen på Facebook. Som igjen fant den hos Astrid Meland. Og før dere spør: Ja, jeg følger dårlig med for tiden, jeg har et Humanist som går til trykk denne uken.)

Nytt på Humanist.no: Om reinsdyr og sånn

En av mine aller mest brukte tekster (mye fordi den er ganske bra, vil jeg hevde), sendes ut på en ny runde, denne gang på Humanist.no og under tittelen den har hatt en stund nå: "Spøkelser, reinsdyr og negative påstander".

Temaet er hva man kan og ikke kan bevise. Dere må gjerne diskutere den vilt og hemingsløst her.

Kjøp denne boken!

Tybring-Gjedde anklager Arbeiderpartiet for å stå bak en sammensvergelse for å rive landet i stykker. Nazneen Khan-Østrem anklager Kokkvold for å være en "hvit ridder" og slem mot muselmenn, unnskyld muslimer. Knut Olav Åmås kjefter på Bernt Hagtvet, fordi han er så ufin å ikke ville dele platform med en totalitær historiefornekter (sånt ække lib-b-beralt, vet dere). Det er så mye en tvilsom sjel burde tatt tak i. Men et nytt Humanist står for døren og jeg gidder ikke.

Det er mye hyggeligere å blogge om noe hyggelig. Som at jeg i går kveld hadde gleden av å være til stede på feiringen av mine venner Terje Emberland og Bernt Rougthvedts første krimbok: Den historiske kriminalromanen Edderkoppen - der de presenterer sin egen, høyst sensasjonelle vri på hvem som stod bak et av norsk kriminalhistories mest kjente uløste drap: Rustad-mordet.

Boken er en orgie av historiske referanser til 30-tallets Norge, en tid de to kan mer om enn noen strengt tatt har godt av. Og i en tid der kriminalromaner skal være realistiske, sosialkritiske og egentlig bare være strenge samfunnsanalyser i kriminallitterær forkledning, er det en glede å se noen som går tilbake til den klassiske gutteboken (for gutter av begge kjønn, som de understreket) og dens estetikk.

Løp og kjøp den nå, så blir dere akkurat ferdig til Levis bok er i butikkene.

Uff da, det låter ... ikke bra

Fra gravferdslovens § 1:

Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.

Ikke bra i det hele tatt ...

via @HadiaTajik på Twitter

Mamma Behn og lysvesnene

Mamma Behn har møtt utenomjordiske, vet VG å fortelle. I et intervju som av en eller annen grunn får meg til å tenke på ordene "beskyttes mot seg selv".

Nettmøte med Hr. Pedersen

Vårt land gir i dag sine heldige lesere en mulighet til å stille spørsmål til Jens Brun-Pedersen. Han svarer fra 13.30, men dere kan sende inn spørsmål allerede nå.

Kom igjen. Spør hvorfor han vil rive i stykker den kristne kulturarven og kaste Norge inn i det ytterste åndelige mørke. Dere vet dere har lyst ...

Forøvrig er reaksjonene fra Krfs Hans Olav Syversen på Jens' uttalelser denne uken noe av det underligste jeg har lest.

Tvilsomme *host* anbefalinger

Den Tvilsomme er ikke aldeles frisk, men det forhindrer ham ikke fra å komme med et par anbefalinger av gode kollegers innsats.

De som ikke fikk med seg Vårt lands intervju med Jens Brun-Pedersen her om dagen, bør absolutt ta en titt på det.

Og sannelig har det ikke dukket opp en blogg forfattet av en viss unghumanistfører. Se innom Tanketank. Et par poster til, Dan-Raoul, så skal vi få deg på plass i blogglisten også.

Og dessuten er det på sin plass å gratulere tillitsdame Inga Dalsegg med et usedvanlig vellykket stunt. *fnis*

Terry Pratchett om humanismens største utfordring

Pratchett: "I think I'm probably a bad humanist ... I think humanism is correct, but probably dull."

Og her berører en av vår tids morsomste menn et av humanismens store problemer. Den er når sant skal sies ganske ... kjedelig. Man aksepterer dens premisser og konklusjoner, men ikke nettopp med begeistring.

Utfordringen er da: Hvordan gjør man humanismen morsom, interessant, beleven, underholdende osv.? Kjør debatt.

Han som elsket Jesus

Humanist forlag har, etter flere års ... eh ...  press, endelig fått Levi Fragell til å skrive sine memoarer. Boken kommer i september, men er nå tilgjengelig for forhåndsbestilling. Så da gjør dere det. Nuh.

Sven Egil Omdal rir igjen

Sven Egil Omdal i Aftenbladet er ikke min favorittkommentator i norsk presse. Ikke på langt nær. Men han er fortsatt i stand til å overraske. Negativt, vel og merke. Som i denne kommentaren, der han med utgangspunkt i et helt legitimt ønske om å kritisere pressens hang til markskrikersk journalistikk i blant annet helsesaker, klarer å lire av seg følgende:

Forfatteren Niels Chr. Geelmuyden skrev i en lavmælt, men oppsiktsvekkende kommentar i Aftenposten forleden at vaksinen mot svineinfluensa, en vaksine som har gitt produsentene en fortjeneste på 55 milliarder kroner, produsert av et selskap hvor den norske stat eier aksjer til en verdi av mer enn ni milliarder kroner, førte til flere dødsfall enn sykdommen den skulle beskytte mot.

Hvis vi for et øyeblikk ser bort fra det absurde i omtale Geelmuydens konspiratoriske pølsevev som "lavmælt", gjenstår den heller forsrudde påstanden om antall dødsfall av vaksinen. Heldigvis gir Preben Aavitsland ham svar på tiltale i kommentarene, men jeg slutter fortsatt ikke å forundre meg over at Afenbladet vil ha en mann av Omdals konspiranoide kaliber i spaltene.

Og hvordan var egentlig det der med 9/11 Omdal?
_____

Forøvrig anbefaler jeg Gunnar Tjomlids udmerkede tilsvar til Geelmuydens sprøyt.
_____

Forhandlinger nå!

Jeg siterer fra VG:

"En mann og en kvinne skal ha blitt steinet til døde for å ha hatt et forhold utenfor ekteskapet.

Rundt 100 mennesker, de fleste talibanske opprørere, skal ha samlet seg i landsbyen Mullah Quili i Kunduz-provinsen da Taliban dømte kvinnen og mannen til døden ved steining søndag.

Folkemengden skal ifølge vitner som Reuters har snakket med kastet steiner på paret til de begge segnet døde om på bakken."

Det er sannelig på tide at vi får i gang forhandlinger med Taliban, dere ...
_____

Bak scientologiens jernteppe

Og i dag anbefaler Den Tvilsomme New Humanists intervju med Marc Headley, forfatteren av boken Blown for Good: Behind the Iron Curtain of Scientology, hvor han skildrer sin (lange) tid ved scientologenes hovedkvarter. Det er en heller ubehagelig historie, som ikke minst scientolog-høvding David Miscavige kommer litt ... dårlig ut av:

"To give you an idea, one time he attended an event with all these celebrities, and Bill Clinton was there. When he came back to the base, somebody said, ‘Oh, you met Bill Clinton,’ and Miscavige said, ‘No, Bill Clinton met me.’ That is David Miscavige in a nutshell."

_____

Kollegial anbefaling

Min kollega Jens Brun-Pederen har en udmerket kronikk om forhynnelse i NRK i dagens Dagbladet, som anbefales på det varmeste. Sitat:

Forkynnelsens egenart er formidlerens fravær av distanse. Budbringeren i en forkynnersammenheng har ingen avstand til budskapet og formidler ingen motforestillinger. Hensikten med enhver forkynnelse er at mottaker skal bli overbevist og (helst) omvende seg. På mange måter likt reklame som har salg som mål. Altså, journalistikk og forkynnelse er etter min mening, to størrelser som ikke går i hop. De utelukker hverandre gjensidig.

Journalistikkens fremste mål er å utdype, avsløre og avkle, og legge fram fakta før mottaker kan gjøre egen vurdering eller konklusjon. Ingen som kaller seg journalist bør bidra til ukritisk å videreformidle sannheter fra ideologer, maktpersoner eller maktinstitusjoner. At kristendommen utgjør en maktfaktor i vårt samfunn, vil jeg tro det er enighet om.

Som sagt: udmerket. Les!
_____

Den ateistiske selvmordsbomberen

_____

Humanist.no: Den store sektfaren

Og ... der var høstens første artikkel på plass på Humanist.no. Det dreier seg om åpningsartikkelen i Humanist nr. 2/10, Audhild Skoglunds "Den store sektfaren", med undertittelen "Om sektrapporter og politisk bestilt forskning". For å sitere ingressen:

Norge liker å fremstille seg som et samfunn som er ikke-diskriminerende og hvor det finnes full religionsfrihet. For å veie opp for en statskirke som er tett innvevd i det offentlige, gir man støtte til andre registrerte trossamfunn og er ikke spesielt strenge med hvem man anerkjenner som sådanne. Men hva slags forhold har vi egentlig til tro utenfor statskirken? For Audhild Skoglund ble dette et viktig spørsmål da hun jobbet som forsker på en statlig finansiert rapport om hjelpetiltak for utbrytere fra «sekter». For hva er nå egentlig en «sekt»? Hvem snakker vi konkret om? Og hvor stammer ideen om å slå alle religiøse minioriteter sammen under betegnelsen «sekt» fra? 

Og det finner du altså ut hvis du leser artikkelen. Som du gjerne må diskutere så busta fyker her.
_____

Noen av dere har etterlyst en rss-feed for humanist.no. Den er nå på plass.
_____

Provokasjonus elegantus

Debatten om "Ground Zero-moskeen" (som hverken er en moské eller er planlagt bygd ved Ground Zero) er et underlig skue. De siste dagene har jeg lest to saker som begge på sitt vis viser det absurde i debatten.

Det første er en sak av Christopher Hitchens i Slate, hvor han argumenterer svært godt for at motstandernes insistering på at "moskeen" krenker ofrenes følelser, er påtagelig lik den krenkelses-retorikken som mange muslimer (med rette) kritiseres for å slå om seg med:

"Where to start with this part-pathetic and part-sinister appeal to demagogy? To begin with, it borrows straight from the playbook of Muslim cultural blackmail. Claim that something is "offensive," and it is as if the assertion itself has automatically become an argument."

Les!

I likhet med størstedelen av New Yorks innbyggere (som skjønner at to New York-kvartaler unna Ground Zero er et godt stykke) har jeg aldri forstått problemet med kultursenteret. Samtidig klarer jeg ikke å la være å glede meg stort over Fox News-journalisten Greg Gutfelds plan om å starte homobar i nabogården. Pressemeldingen hans er vel verdt å sitere:

“So, the Muslim investors championing the construction of the new mosque near Ground Zero claim it’s all about strengthening the relationship between the Muslim and non-Muslim world.

As an American, I believe they have every right to build the mosque – after all, if they buy the land and they follow the law – who can stop them?

Which is, why, in the spirit of outreach, I’ve decided to do the same thing.

I’m announcing tonight, that I am planning to build and open the first gay bar that caters not only to the west, but also Islamic gay men. To best express my sincere desire for dialogue, the bar will be situated next to the mosque Park51, in an available commercial space.

This is not a joke. I’ve already spoken to a number of investors, who have pledged their support in this bipartisan bid for understanding and tolerance.

As you know, the Muslim faith doesn’t look kindly upon homosexuality, which is why I’m building this bar. It is an effort to break down barriers and reduce deadly homophobia in the Islamic world.

The goal, however, is not simply to open a typical gay bar, but one friendly to men of Islamic faith. An entire floor, for example, will feature non-alcoholic drinks, since booze is forbidden by the faith. The bar will be open all day and night, to accommodate men who would rather keep their sexuality under wraps – but still want to dance.

Bottom line: I hope that the mosque owners will be as open to the bar, as I am to the new mosque. After all, the belief driving them to open up their center near Ground Zero, is no different than mine.

My place, however, will have better music.”

Elegeant. Svært elegant.
_____

Robert Lind i Kramfors

Av en eller annen grunn har jeg ikke sett denne før. Stor takk til Helge Birkelund, som gjorde meg oppmerksom på den.

Kom dere bort herfra!

Den Tvilsomme tar på seg den tvilsomme ærene å informere om at kun én uke gjenstår av Humanist forlags sommersalg.

Hva, er dere her ennå? Avsted med dere! Kjøpe masse bøker!
_____

Tilbake. Dypsindig og smakfull som vanlig

Teit? Check. Smakløs? Check. Fjollete. Check. Morsom? Check.

Jeg et tilbake på kontoret, folkens. Dere er herved advart.
_____

Bør ateister stilles til veggs?

Den Tvilsomme er tilbake fra ferie. Og setter i dag kursen til Humanistisk ungdoms sommerleir for å plage dem (de har bedt om det). I mellomtiden anbefaler jeg at dere stikker bortom Tom Arne Møllerbråtens blogg, der det foregår en interessant diskusjon om hvorvidt ateister bør avkreves et forsvar for sitt ståsted eller ikke.
_____

Ferie. Utvilsomt

Den Tvilsomme tar ferie sånn omlag ... nuh og denne bloggen går i dvale til begynnelsen av august. (Men kommentarfeltet er åpent og det er interessant lesestoff å finne på humanist.no.)

God sommer!

(Og i fall dere skulle ga planer om å begå den sommerlige abominasjon det er å spise reker, oppsøk sannheten & ordet og redd din syndige sjel!)
_____

Molly Mu, frimurere, gravende journalistikk og homonasjonalisme

VG har nok en gang bedrevet litt skikkelig gravende journalistikk ... eller gått inn på Facebook-siden til Mohyeldeen Mohammad (aka Molly Mu) som det også er kjent som. Og der viser det seg, lo and behold, at Molly gleder seg over at fire norske soldater ble drept på oppdrag i Afghanistan. Skjønt soldater og soldater ... Molly er klar på hva dette dreier seg om:

«Disse udyrene er IKKE soldater, slik vestlig, frimurersk media fremstiller dem som. Derfor ønsker jeg død og elendighet til hver eneste norsk, eller annen vestlig terroristovergriper, som reiser til våre land (i dette tilfellet Afghanistan) og deltar i en ulovlig okkupasjon og aggresjon mot et av verdens fattigste land.»

Og det har han jo faktisk rett til å mene, inklusive det konspirasjonsteoretiske vrøvlet om frimurersk media (les "jødisk media"). Akkurat som Afran Bhatti selvsagt har rett til både å mene at dette ikke var soldater, men terrorister, og at norske soldater må regne med å bli drept når de er i krig. Uten at det er helt lett å forstå hva det siste har med saken å gjøre, siden dette altså ikke dreide seg om soldater.

Begge deler er selvsagt deres rett. De må dog regne med at PST holder et aldri så lite øye på dem og deres likesinnede. Så får de heller komme ridende om tyve år og sutre om at de vil se mappa si.

Det jeg derimot lurer på - ettersom Molly Mu tidligere har avdekket et litt ... anstrengt forhold til homofile, og ettersom begrepet "homomnasjonalisme" nå er trådt inn i det norske språk - er om det ikke er noen staute homonasjonalister der ute (gjerne med en sans for uniformer - eller lær, selvfølgelig), som kunne ta på seg jobben med å gi lille Molly en velfortjent omgang ris på stumpen ...

_____

Oppdatering: VG skriver i en ny sak: "Arfan Bhatti tok i ettermiddag kontakt med VG Nett for å presisere at han ikke ønsker at norske soldater skal dø i kamp." Hvilket fortsatt er litt uklart, all den tid han altså mener at dette dreide seg om terrorister, ikke soldater. Forvirret? Ta det med ro, det later til å være noe som går.

_____

Og forøvrig anbefaler jeg på det varmeste Humanist forlags sommersalg. Gjør et pocket-kupp på strålende forfattere som Azar Nafisi, Bertrand Russell eller Richard Dawins. Eller (hvis dere foretrekker det blodige) en viss Pettersen ...

_____

Nytt på Humanist.no: Mellom Chemtrails og bakkemannskap

Humanist slipper sin aller første artikkel rett på nett. John Færseth har dykket ned i den norske ekstremkonspirasjonsmiljøet og skildrer den tvilsomme fangsten i artikkelen "Mellom Chemtrails og bakkemannskap". Det er fascinerende lesning. Og du finner ut hva det egentlig står på veggen på bildet - som er fra Hausmania i Oslo.

Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen her.
_____

Nytt på Humanist.no: Torgrim Eggens "Jern" anmeldt

Det er nettopp det den er. Anmeldt altså. Av Audhild Skoglund. Hun er bare sånn passe fornøyd. (Sorry, Torgrim.)

Diskuter gjerne omtalen her.
_____

Tvilsom anbefaling

New York Times' app er noe av det vidunderligste ved iPhone. Hvorfor lese norske aviser, når man kan lese ordenlig journalistikk under parasollen i stedet?

Blant de siste dagers store leseopplevelser er Katy Butlers artikkel "What Broke My Father’s Heart", om en far som, takket være en pacemaker, lever videre lenge etter at hans tid ville, og kanskje burde, vært ute - og hvilke konskevenser det har for ham og hans familie. Svært anbefalt.
_____

Well, so fu***ng what?

Stephen Fry, i samtale med Christopher Hitchens, om to av samtidens moteord, "respect" og "offense.



Støtt av overskriften? Well, so fu***ng what?
_____

Om blogging og taushet

Det er stille på denne bloggen for tiden. Det er flere grunner til det. En av de viktigste er at jeg har hatt og har en svært travel vår. Etter at jeg vendte tilbake fra pappaperm i midten av mars, har jeg hatt deadlines hengende over meg nesten hele tiden. Først på Humanist, så på nettsidene og nå på et nytt nummer av Humanist. Jeg klager ikke, men det eter det meste av tiden min. Blogging må nødvendigvis nedprioriteres.

Men en annen grunn henger sammen med det spesielle med å skrive en blogg i arbeidstiden. Som redaktør har jeg i utgangspunktet stor frihet - også til å avvike fra min arbeidsgivers ståsted. Samtidig ønsker jeg ikke å bruke denne bloggen til å fronte saker der jeg er sterkt uenig med forbundet eller politiske saker som skaper mye engasjement i offentligheten men som faller utenfor bloggens kjerneområde. Formelt kan jeg nok slippe unna med det, men jeg synes selv det ville være uryddig.

To slike saker er Israel/Palestina-problematikken og ståsted i forhold til islam. Jeg er vesentlig mer Israel-vennlig enn norsk offentlighet ellers (jeg er vel på sett og vis del av "Den nye høyrebølgen" som Klassekampen "avslørte" i helgens mest komiske avissak) og jeg er med tiden blitt stadig mer skeptisk til deler av de islamske politiske strategier vi ser i offentligheten. Jeg har for eksempel tvilt meg frem til at jeg er tilhenger av et forbud mot hijab i skolen.

Det første av disse spørsmålene har HEF - i det minste inntil landsmøtets uttalelse denne helgen - ikke hatt noe ofisielt synspunkt på, men jeg synes altså det er ryddigst å ikke fronte sterkt omdiskuterte saker på siden av forbundets kjerneområde på denne bloggen.

Islam-debatten er en mer komplisert sak. Jeg skriver om den, særlig der den berører ytringsfrihet og trosfrihet, men jeg bruker ikke bloggen til å gå inn i saker der jeg rett og slett er uenig med forbundets linje. Jeg engasjerer meg for all del i debatten om slike spørsmål, men jeg gjør det andre steder. Som på dette fæle Facebook, der disse fæle høyreekstremistene herjer.

Poenget er uansett at saker som disse opptar meg, men at jeg ikke ønsker å bruke bloggen til å fronte mitt ståsted. Samtidig krever det å blogge et visst engasjement - ikke minst når deadlinene gjør tid til et knapphetsgode. Og når mitt engasjement priært befinner seg på saker som jeg definerer som utenfor bloggens område, vel da blir det litt taust. Hvis jeg da ikke metablogger om blogging.
_____

Humanistisk tilskudd

Mens dere venter på at jeg skal finne tilbake blogglysten, kan dere gakke hen til Humanists nettsder, der Bård Larsens ikke sånn aldeles heeeelt velvillige omtale av Arvid Brynes kosedialogbok Vi sloss for Norge nylig dukket opp.
_____

Vilks får allikevel forelese (kanskje)

Det har tidligere vært sagt at universitetet i Uppsala ikke ville invitere Lars Vilks tilbake, etter opptøyene på hans forelesning. (Det er blant annet forutsetningen for Sara Azmeh Rasmussens kommentar i Aftenposten her om dagen, som ikke desto mindre er svært lesverdig.) Nå har det bestemt seg for å alikkevel inviterere ham tilbake, til høsten, for å avslutte foredraget han aldri ble ferdig med. Slikt gleder et tvilsomt hjerte.

Men om universitetet har tatt til vettet, er det fortsatt en mulig hake: "Föreläsningen ska hållas under hösten 2010 förutsatt att säkerhetsansvariga på universitet i samråd med polisen samtycker." Så får vi se da, om svensk politi er laget av hel ved eller ikke.
_____

Oss satanister i mellom

Når man lanserer en nettside, håper man selvsagt på at den skal bli lest. Og man håper å skape litt ... engasjement og ... temperatur. Derfor er det en stor glede å se at de allerede noe opphetede hjernene borte hos Nyhetsspeilet har oppdaget Thomas Holmes artikkel om dem - og sånn mer eller mindre kokt over.

Hvis du har veeeeldig lite å gjøre - eller et intenst ønske for å dykke ned i den rablende galskapens sølepytt - er deres reaksjon, med den malende tittelen Satanismen i humanismen, om enn ikke akkurat anbefalt, så i det minste nevnt.
_____

Humanists nettsider lansert

Mine damer og herrer: Jeg har gleden av å annonsere at Humanists nettsider er lansert. Dere finner oss på humanist.no. Og når vi bare for orden på tingene finner dere oss på www.humanist.no også. Der var vi på plass på www.humanist.no også.

Det blir mer om saken i dagene som kommer. Men nå må jeg lete etter bugs.
_____

Selvsagt er jeg for ytringsfrihet, men ...

Det går fort i svingene her mens siste strøk legges på Humanists nettsider (som lanseres på torsdag). Men noen ting kan ikke forbli unenvnt. Og en sånn sak er drapsforsøket på Lars Vilks. Eller rettere sagt reaksjonene på det.

I den grad det i det hele tatt har avfødt reaksjoner at en kunstner er blitt forsøkt myrdet av mennesker som ikke kan leve med at noen er uenig med dem, har de stor sett vært at typen "dette er fryktelig og vi er selvfølgelig helt for ytringsfriheten, men ...". For så å fordype seg i diskusjoner om Vilks' tegning, kunst og motiver.

Konklusjonen er gjerne noe i retning av "selvfølgelig skal man ikke angripe mennesker man er uenig med, men Lars Vilks burde ha visst bedre enn å provosere på denne måten".

Til det er det å si: Vilks kunst er like relevant for angrepet og drapsforsøket på ham som en voldtatt kvinnes antrekk er for vurderingen av voldtekstmannens skyld. Med andre ord ikke i det hele tatt.

Selvsagt er kunsten relevant for å forstå hendelsesforløpet, men som reaksjon på angrepet og drapsforsøket er det å vri fokuset bort fra det som bør er det sentrale: At politiske ekstremister bruker vold som reaksjon på at mennesker sier noe de ikke liker.

Selvsagt både kan og skal vi diskutere Vilks'kunst. På samme måte bør vi føre en diskusjon om seksualmoral i samfunnet, bruk av rusmidler og generell seksualisering. Men ikke som en direkte reaksjon på en voldtekt.

Den ekvivalente reaksjonen til hvordan mange reagerer på angrepene på Vilks er: "Selvsagt er jeg mot voldtekt. Men unge kvinner bør ikke drikke seg dritings og dra på nachspiel iført miniskjørt."

Ja, man har sagt at man er mot voldtekt (eller angrep på kunstnere), men det ensidige fokuset på voldtatte kvinners (eller kunstneres) handlinger som en reaksjon på voldtekten (eller angrepet/drapsforsøket) skaper et klart inntrykk av at det ikke er det man anser som det viktigste.

Når et menneske blir utsatt for en grov forbrytelse - som en voldtekt elleret drapsforsøk unektelig er - er det ikke så rent lite smakløst å straks vri diskusjonen til offerets person og handlinger. Fokuset i denne saken bør være på de faktiske skyldige: Barbarene som angriper foredrag ved filosofiske institutter. Og de enda mer barbariske barbarene som prøver å ta livet av folk som mener noe annet enn dem.

Så kan vi gjerne diskutere Vilks' kunst. Men kan det muligens vente til neste uke?
_____

Mann i salen angrepet under Lars Vilks foredrag

Sjokkerende som angrepet på Lars Vilks var, er denne videoen, der en tilfeldig mann i salen blir mobbens offer faktisk enda verre:



Skal vi la disse menneskene true oss til taushet?
_____

Via Hablog. De av dere som fortsatt ikke har sett opptøyene, kan gjøre det borte hos Document.no.
_____

En trist dag for ytringsfriheten

Det er (nok en) trist dag for ytringsfriheten. Én ting er nyheten om at TV2 ikke kommer til å vise den omstridte South Park-episoden med Muhammed som teddybjørn. Ikke fordi de ikke vil, men fordi MTV nekter å selge den til dem. En annen sak er muslimene som gikk til angrep på Lars Vilks.

Men ingen av delene er det som virkelig er deprimerende. Det virkelig deprimerende er at Dagbladet, VG, Aftenposten og sikkert mange flere med dem rapporterer angrepet på Vilks (basert på en NTB-sak) uten å nevne det for saken opplagt høyst relevante poenget at angriperne er muslimer.

Ytringsfriheten er faktisk truet i Vesten. Ikke fordi det ligger an til at den vil bli vesentlig innskrenket av lover og forordninger, men fordi så mange er blitt skremt til taushet av trusler om vold fra islamistisk hold. At de største norske avisene makter å omtale en slik sak uten å nevne årsaken til den, vitner om at disse truslene har virkning helt inn til kjernen av norsk offentlighet.

Og det er ikke så rent lite trist.
_____

Oppdatering: VG har lagt ut en ny sak om saken og der går de så langt som å omtale overfallsmennene som "De rundt 15-20 mennene av utenlansk opprinnelse". Og for all del, de kan selvsagt være katolske chilenere som bare tilfeldigvis roper noe som høres ut som "Allahu Akbar". Ja jøss ...
_____

Nettsidene lanseres 20. mai

Ops, der var visst Humanist ute i abonnentenes postkasser (i det minste i min og Audhilds). Som de/dere vil se har vi lagt om formatet til noe mer bokaktig. Det er flere grunner til det. Én er at jeg aldri har vært så veldig glad i det gamle formatet og synes det nye ser bedre ut, en annen er at det nye er vesentlig mindre arbeidskrevende og en god del billigere i produksjon.

I lederen skriver jeg at Humanists nye nettsider skal være oppe og gå når bladet er ute hos abonnentene. Av kryptiske årsaker er bladet imidlertid blitt hva nå enn det motsatte av forsinket er. Det skulle først være ute hos abonnenetene om en ukes tid. Og DA skulle jeg, innså jeg raskt, skrive en post om at nettsidene nok var litt forsinket. I stedet må jeg skrive den nå:

Humanists nye nettsider lanseres 20. mai! Da blir vi å finne på www.humanist.no.
_____

Richard Dawkins synker enda dypere

Som trofaste lesere av denne bloggen muligens har fått med seg, er jeg ikke noen stooooooor fan av Richard Dawkins. Han er en udmerket vitenskapsmann og popularisator, men som humanistisk og ateistisk talsmann er han noe av en katastrofe.

Det er først og fremst fordi han fremstår som altfor instrumentell i sin argumentasjon. Når det kommer til religion er argumenter noe Dawkins bruker som slagvåpen. Og han vurderer dem ikke utfra uvesentlige aspekter som om de er korrekte eller ikke. Det holder om de er effektive å slå med.

Et av de pinligste øyeblikkene i nyere humanistisk/ateistisk historie var da American Atheist Institute gav sin Richard Dawkins Award til Bill Maher. Om prisen heter det:

The Richard Dawkins Award will be given every year to honor an outstanding atheist whose contributions raise public awareness of the nontheist life stance; who through writings, media, the arts, film, and/or the stage advocates increased scientific knowledge; who through work or by example teaches acceptance of the nontheist philosophy; and whose public posture mirrors the uncompromising nontheist life stance of Dr. Richard Dawkins.

Og med et slikt utgangspunkt er det å gi prisen til Maher den rene galskap. Maher hater riktignok religion, men det hjelper lite når han også er anti-vaksine-forkjemper, hevder bakterier ikke forårsaker sykdom og generelt står for en holdning til medisinske spørsmål som vanskelig kan kalles annet enn antivitenskapelig. Mannen er mot poliovaksine, for svarte. Han er ikke bare dum. Han er ond.

Men han hater religion, så da er jo alt greit. Også er han kjendis, selvsagt. Så vips slang AAI en pris i hans retning. Dawkins eneste forsvar har vært at det ikke er han som står bak prisen. Han bare delte den ut til Maher, han.

Men det hjelper lite når Dawkins nå -- i anledning av en sedvanlig mahersk tirade om muslimer -- går ut og erklærer følgende:

This is the kind of thing that justifies the AAI in giving him that award last year. I know he doesn't always talk sense about medical matters, but this splendid little recital makes it all worth while. I am proud to have presented the award to Bill Maher. I especially like the sting in the tail where he makes as if to say something concilatory about decent, moderate Muslims: They only want to be left to subjugate their women in peace (or words to that effect).

Med andre ord: Bare man hater religion like mye som ham, gir Dawkins blaffen i at du ellers står for holdninger som ikke bare er dypt irrasjonelle, men som til og med er i strid med all den vitenskapelighet Dawkins til nå har fremstått som en av de mest klippefaste forsvarere for. Det er tåpelig, det er prinsippløst (og vel så det), det er trist og det er når sant skal sies ganske motbydelig.
_____

Via Respectful Insolence, som har en hel del vektig å si om saken og om Mahers mange bisarre meninger.
_____

Moden moro

Årets første Humanist er snart på vei ut til abonnentenes postkasser, jeg knoter med publiseringssystemet for bladets nye nettsider (som jeg er ganske sikker på blir lansert 20. mai) og jeg er allerede i gang med å deske neste nummer. Mens denne bloggen, som dens horder av trofaste lesere har fått med seg (ja, jeg snakker til dere tre), blir en smule stemoderlig behandlet. Og all erfaring har lært meg at den eneste måten å komme i gang med blogging på når man er havnnet litt bakpå, er å blogge om ett eller annet. Hva som helst.

For eksempel at Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) mistenker SOS Rasisme formedlemsjuks, har avlsått en søknad på 4,5 millioner og krever tilbakebetalt 9,7 millioner kroner i tidligere utbetalt støtte til SOS Rasisme. Ikke for å hovere, selvsagt, og slett ikke for å godte meg. For all del, man er da et moooodent menneske. (Hei, dere tre, ikke le.)

Nei da, kun for å dele noen av dagens beste morsomheter med dere. Som dagens festligste Facebook-kommentar, fra Olve Hagen Wold: "Det slo meg plutselig at slagordet til SOS Rasisme er 'Ikke mobb KAMERATEN min'". Eller som dagens forslag til nye slagord for organisasjonen: "Ikke mobb kassereren min" og "Tjen kammerata. Tyn Folket".

Det er sannelig godt man ikke er skadefro.
_____

Utvilsomt anbefalt

Valgerd er en av de norske skribentene jeg tidvis er aller mest imponert over. Jeg kjenner henne primært fra Twitter og Facebook, men har også en gang hatt gleden av å (i forbifarten) møte henne i levende live.

Som norsk konvertitt til islam har Valgerd tidvis svært interessante perspektiver sett fra stedet mellom alle stolene, men først og fremst imponerer hun meg når hun klarer å skrive viktig, medrivende og universelt med utgangspunkt i sin egen situasjon. Posten av i dag, Farvel fundamentalisme, velkommen reformasjon, er et eksempel på dette. Et veldig godt eksempel. Les den.

Hun er også lagt til i blogglisten.
_____

Amnesty Norges stusselige tilsvar om Sahgal-saken

Greit, så er jeg en misantrop. Jeg har ikke sånn allverdens tiltro til menneskeheten. Men jeg er, sånn i det store og hele, en munter misantrop. Menneskeheten klarer overraskende ofte å snuble seg frem til greie løsninger, mens de egentlig holder på med noe annet.

Men av og til ... av og til blir jeg bare innmari, innmari gretten. Gita Sahgal-saken er en sånn sak -- en sak som bare gjør meg innmari sur. Når en organisasjon jeg har hatt dyp sympati for -- og har oppfattet som en viktig forkjemper for det gode her i verden -- ender opp med å samarbeide med Taliban-tilhengere, er noe alvorlig gærent.

Når de i tillegg ender opp med å ekskludere sin egen kvinnepolitiske talskvinne -- fordi hun påpeker at det ikke er noen strålende idé for en menneskerettighetsorganisasjon å samarbeide med Taliban-tilhengere, da ... vel, da blir jeg virkelig sur.

Men dette dreide seg tross alt om britiske Amnesty, så jeg hadde visse forhåpninger til norske Amnesty. (OK, jeg gjør meg til nå, jeg hadde egentlig ikke det.) Der britene sånn generelt har vist en påtagelig mangel på evne til å takle den islamske ekstremismen, har norsk offentlighet stort sett vært flinkere til det.

Og på den bakgrunn gjør Amnesty Norges forsøk på et tilsvar i denne saken meg ... enda en hel del surere. De nekter ganske enkelt å omtale Sahgal-saken overhodet, under dekke av at det er en personalsak. Og det er tøv.

De fundamentale motsetningene som saken dreier seg om har vært offentlige hele tiden. Det er overhodet ingenting i veien for å diskutere disse. I stedet prøver Amnesty Norge å late som om det ikke er noe problem:

"Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners."

Det er, som Document.no påpeker, ikke noe eget svar i det hele tatt, men ganske enkelt en forkortet utgave av et brev fra Amnestys generalsekretær Cladio Cordone, datert 28. februar i år. Det hele minner om en blanding av latskap og naivitet. Latskap ved at man ikke gidder å sette seg skikkelig inn i saken og gi den en selvstendig omtale. Naivitet fordi de tydeligvis håper at saken skal gå sin vei av seg selv.

Men det vil den ikke, ikke så lenge Amnesty har Taliban-sympatisører og jihadister på lønningslisten. For å sitere pro-Sahgal-kamanjen Human Rights For All:

"In a letter in response to the Global Petition to Amnesty International, the Secretary General of Amnesty International makes a shocking and incredible claim that "Defensive Jihad not antithetical to Human Rights". If this is the official position of the world’s leading human rights organisation, this would gravely undermine the future of the human rights movment.

The rationale and call for ‘defensive jihad’ runs through many muslim fundamentalist texts. It is precisely ‘defensive jihad’ that the Taleban use to legitimise its anti human rights actions such as the beheading of dissidents, attacks on minorities, attacks on schools and religious shrines and the public lashing of women. A similar logic based on ‘defence of religion’ is used by the Christian right to justify the killing of doctors providing abortion services as well as by Hindutva fundamentalists to justify their violent attacks against Muslims and Christians in India."

Dette handler om noe ganske annet enn en personalsak. Det handler om Amnestys sjel. Om organisasjonens integritet og legitimitet. Det handler om at en av de sentrale forkjemperne for universelle menneskerettigheteter har funnet ut at grunnleggende prinsipper kan gis på båten så lenge det gjøres i en drøvtygd kulturrelativismes navn. For å sitere Nick Cohen i en artikkel i Standpoint:

"Gita Sahgal, its women's officer, has finally decided to resign. In her resignation statement she says that Amnesty remains unconcerned that its poster boy Moazzam Begg, a former Guantanamo detainee, is now involved with an organisation called Cageprisoners which has championed the views of jihadists. Amnesty has persuaded itself that Islamism is not objectionable as long as it does not threaten civilians. As theocracy can be nothing other than the suppression of civilians, their self-persuasion took some doing. Neverthless as Gita says, "They have stated that the idea of jihad in self defence is not antithetical to human rights; and have explained that they meant only the specific form of violent jihad that Moazzam Begg and others in Cageprisoners assert is the individual obligation of every Muslim." Amnesty is playing the sly liberal's get-out-of-jail card: a one-sided cultural determinism. Jihadism is a part of "Muslim" culture, says Amnesty, so we cannot criticise it, indeed we must promote it. Yet if the head of a pro western intelligence agency were to say that colonialism was part of his cultural inheritance, Amnesty would condemn him as a racist."

Og det er bare å beklager generalsekretær John Peder Egenæs, i en slik situasjon holder det ikke å slå om seg med klisjeer som "Vårt arbeid taler for seg selv". For vi kan ikke lenger tro på at det er universelle menneskerettigheter som står i kjernen for det arbeidet. Det virker heller som om det  å bekjempe USA (som for all del skal kritiseres når det er på sin plass) er blitt så viktig at Amnesty ikke lenger tar så tungt på hvem dere samarbeider med for å nå målet.

For å sitere Salman Rushdie:

"Amnesty International has done its reputation incalculable damage by allying itself with Moazzam Begg and his group Cageprisoners, and holding them up as human rights advocates. It looks very much as if Amnesty's leadership is suffering from a kind of moral bankruptcy, and has lost the ability to distinguish right from wrong. [...] It is people like Gita Sahgal who are the true voices of the human rights movement; Amnesty and Begg have revealed, by their statements and actions, that they deserve our contempt."

Hvis Amnesty Norge ønsker noe annet enn slik forakt, bør de snarest komme opp med et veldig mye bedre svar enn de til nå har gjort.

Inntil det skjer gjentar jeg min oppfordring til alle som gir penger til Amnesty Norge om å tenke nøye over hvorvidt de vil fortsette med det.
_____

Nok en festlig BNP-fortelling

Siden vi nå er inne på Nick Griffin og sjarmtrollene hans i BNP, er denne historien riktig kostelig:

Griffin is to be flanked everywhere he goes by a man dressed in British Army uniform. But as ever with the BNP all is not as it would seem to be, the man dressed as a soldier is the BNP’s own Adam Walker who is also standing as an MP for the BNP in County Durham.

... Asked if he was a real soldier, he admitted he wasn’t. “I’m wearing this uniform in solidarity with our boys in Afghanistan,” Walker said.

Ordet "flaut" føles plustelig veldig ... utilstrekkelig.
_____

Amnestys skammelige behandling av Gita Sahgal

Jeg har i dagesvis hatt høyt oppe på blokken at jeg burde blogge om britiske Amnestys skammelige behandling av Gita Sahgal -- og deres knefall for veldokumenterte islamske ekstremister. Men nå slipper jeg det, for Document.no har allerede sagt det som trenger å sies.

Les. Og hvis du fortsatt donerer penger til Amnesty: Tenk nøye over om du vil fortsette med det.

For mye mer om saken, se sidene til pro-Sahgal-kampanjen Human Rights For All.

Amnesty Norge derimot, later til å være veeeldig opptatt av å snakke om noe annet. Og nei, dere trenger ikke å ringe for å høre om Humanist vil være med på lyskampanjen deres i år. Eller noe annet år inntil denne skandalen er rettet opp.
_____

Kosteligheter

Jeg har et Humanist å gjøre ferdig og (deretter) en nettside å gjøre klar til lansering. Så det blir så som så med blogging fremover. Me jeg kan ganske enkelt ikke la være å gjøre oppmerksom på et par kosteligheter. Sånn som denne ufattelig kuriøse kronikken av lederen i Bergen KrF. Konklusjonen er hysterisk morsom:

På tross av en enhetlig lære om vårt biologiske opphav over flere generasjoner er det mange som betviler teorien om livets og artenes opprinnelse. Dette kan nok være en betydelig bekymring for dem som har en fundamentalistisk tilnærming til Darwins teorier. Vi har samtidig ingen grunn til å tro at utviklingsteorien vil bidra positivt i møte med trusselen om artenes utryddelse eller andre miljøutfordringer.


Samfunnet bør heller reise en debatt om utviklingslæren kan ha bidratt til å sette miljøet og mangfoldet av arter på jorden i fare.

Min favoritt er nok allikevel Østlandseningen, som kan avsløre at YouTube finnes (HVA? Shjåkkherende!).
_____

Nyheter fra nøtteposen ytterst til høyre

Jeg har stor glede av det absurde, det er antagelig en av grunnene til min fascinasjon for ytre høyre. Og få ting har moret meg mer de siste dagene enn nyheten om at Mark Collett -- inntil nylig informasjonsansvarlig i British Natinal Party, BNP, er anmeldt for drapstrusler.

Det kommer for så vidt ikke som en overraskelse for de av oss som har fulgt Collett en stund. Men det virkelig, virkelig, virkelig kostelige er at Collett er anmeldt for drapstrusler mot ... BNP-leder Nick Griffin.

Dakar Griffin. Her er man åpen og tolerant og ansetter en voldsromantisk nynazist i en betrodd stilling -- og så viser han seg å være en ... voldelige nynazist. Nei og nei. Det må ha kommet som litt av et sjokk.

Men det kan faktisk bli mer absurd enn det. Mye mer absurd faktisk. Som nyheten New Humanist bragte i går. Om en politisk gruppe som offentlig tar avstand fra de knekkebrødsprø gærningene i Westboro Baptist Church.

Det er jo forsåvidt ingen nyhet. Alle oppegående mennesker tar avstand fra Westboro Baptist Church. Men det blir unektelig litt påtagelig når de som føler behov for det er ... Arkansas-avdelingen av Ku Klux Klan:

The Ku Klux Klan, LLC. has not or EVER will have ANY connection with The "Westboro Baptist Church". We absolutely repudiate their activities.

Altså, vi er sprø og ufyselig og sånn, men vi er ikke så sprø og ufyselige altså. Æresord!
_____