Voldemort og Dawkins

Det har kommet noen nye innlegg på posten Dawkins kommentert, som jeg med dette vil redde fra glemselen blant innlegg forsvunnet fra forsiden.

Det er de to kommentarene fra signaturen "Geir" jeg spesielt vil rette oppmerksomhet mot. (Særlig din, Even). Det kan selvsagt være fordi Geir er enig med meg ...

Jeg er særlig aldeles svak for hans sammenlingning mellom Dawkins og Voldemort.

Martin og Dawkins

Martin BG har, på sin udmerkede blog Ting jeg er interessert i, gjort rede for sine minner om The God Delusion. Det er interessant lesning. (Og fotnotene er riktig festlige, slik fotnoter skal være.)

Jul og Dawkins

Jeg tar juleferie i tre uker fra jeg forlater kontoret i dag. I utgangspunktet betyr det at Den Tvilsomme tar ferie også, men jeg ser ikke helt bort fra at det kan komme noen kortere poster når juleakevitten og pinnekjøttet får overtaket.

Før jeg tar ferie har jeg kommentert kommentarene til mine kommentarer til andres kommentarer til mine kommentarer til Richard Dawkins bok The God Delusion. Og det har jeg gjort her. Eventuelle kommentarer legges til denne posten.

For de av dere som aldri får nok nyateismedebatt, har den sureste av alle sure, gamle menn, Theodore Dalrymple (en av mine store helter), skrevet en kommentar på City Journal. A.C. Grayling har svart . Det har Sam Harris også (og Dalrymple har svart ham på samme lenke).

Og da er tiden inne for å ønske god jul. Vis måtehold. Men ikke overdriv.

(Julekrybben er nok en gang fra It Came Upon A Midnight Weird.)

En bra mann

I går kveld kom den triste - om enn ikke nettopp uventede - beskjeden om at Bjørn Rasch Østbye døde på mandag, i en alder av 82 år.

Da jeg først trådte inn i HEFs korridorer, i 1996, hadde Bjørn vært her i årevis (men han ryddet aldri ut av eskene som stod i hjørnet på hans siste kontor). Han var språkmannen: Korrekturleser, språkvasker og oversetter. Og en mann av svært sterke meninger hva språk angikk.

Bjørn lærte meg å avsky det splittede infinitiv, å se med gru på ethvert garpegenitiv og å grøsse hver gang noen skriver "har blitt". Han utstyrte meg, som jeg skriver i forordet til min vampyrbok (som Bjørn selvsagt korrekturleste), med temmelig mange synonymer for "temmelig" og fryktelig mange for "fryktelig".

Og det var Bjørn som lærte meg at det heter "hertillands". I ett ord.

Det begynner å bli en stund siden Bjørn sist stakk sitt bustete hode i på mitt kontor (som jeg har lært mye av Bjørn om å møblere), men når han gjorde det, var det alltid opptakten til en tid brukt på langt viktigere ting enn arbeid. Vi har diskutert fri vilje lenge nok til å demonstrere at mennesket i det minste er fritt til å bruke sin tid på endeløse diskusjoner. (Og nå kan du ikke motsi meg, eller hva Bjørn? Og jeg kunne latt være å skrive alt dette.)

Sist, for et halvt års tid siden, snakket han, vokst opp som han var i bedehuset i Hausmannsgate, om sine jødiske venner i Calmeyergaten - som han selv så bli ført bort av tyskerne under krigen.

Og vi snakket om musikk. Særlig om pianomusikk. Og aller helst (i hvert fall Bjørn) om hans store idol, Sviatoslav Richter. Som mens jeg skriver dette spiller seg gjennom Schuberts to siste pianosonater. Det står som et verdig farvel til en strålende mann.

Og skulle det likevel være noe der i det hinsidige, Bjørn, så gi dem en lekse om orddeling fra meg.

Tvedt må dømmes!

I dag og i morgen er saken mot Vigrid-fører Tore Tvedt oppe for Høyesterett. Spørsmålet er om følgende utsagn er å anse som rasistisk og i strid med paragraf 135 a:

"Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Borgarting Lagmannsrett skrev: "Utsagnet om at jødene skal 'renskes ut' henspiller på tiltak som kan krenke jødenes integritet. Utsagnet må etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med uttalelsen senere i intervjuet om at han ikke vil beklage om noe 'skulle skje' med personer han ikke ønsker i landet."

Deretter konkluderte de i all sin visdom med at dette utsagnet ikke rammes av rasismeparagrafen, fordi det og flere i samme stilen ”er nokså vage” og ikke beskriver på hvilken måte jødene skal renskes ut.

Som jeg spurte en annet sted etter at dommen falt: "Eh, har disse gutta hørt om sånne kjekke innretninger som gasskamre og denslags? Har de så til de grader latt seg blende av hvor tullete Tore er, at de makter å overse at galskapen hans tilhører en tradisjon av politisk galskap som fikk noen mildt ubehagelige konsekvenser i forrige århundre? Hvor historieløs kan man egentlig være og fortsatt få jobb som dommer i Lagmansretten?"

Da gjenstår det å se om Høyesterett ser klarere. Sjølie-saken lover ikke altfor godt i den sammenheng, men det kan jo være at de har tatt innover seg at Norge er blitt filleristet av FNs rasediskrimineringskomité. Eller det kan være at de opptrer som furtne unger og insisterer på sin selvstendighet.

Njål Høstmælingen ved Senter for Menneskerettigheter uttaler til NRK at Høyesterett må dømme Tvedt. Og det har han helt rett i. Alternativet er å oppheve hele rasismeparagrafen. For hvis ikke Tvedt uttalelser er rasistiske, er det vanskelig å se for seg hva som skulle være det.

Julestemning

Julen er en herrlig tid for de av oss som lider under tvilsom smak. Personlig fant jeg denne julekrybben snuskesøt. Og det er nå en veldig nusselig Jesus-pus da.

Humanister får bare ikke til skikkelig kitsj på denne måten. Det er en vesentlig svakhet. Hva med en Åse Kleveland-snøkule til jul?

For flere julekrybber, besøk It Came Upon A Midnight Weird.

Pullman og Tolkien

Fri tanke bringer en sak om Philip Pullmans kritikk av C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien og deres verker. Det er på ingen måte nytt stoff, Pullman har kvernet om dette lenge, men det er ikke mye mer innsiktsfullt av den grunn. Personlig har jeg stor glede av Lewis, både som fantasyforfatter og apologet, og mitt forhold til Tolkien er heller nøttete.

Pullmans kritikk av Lewis er av det drøvtygde slaget. Og den er på ingen måte velvillig. Han er ute etter Lewis og velger en tolkning som passer ham godt.

Som mang en Narnia-kritiker før ham, har han hengt seg opp i at Susan ikke får komme inn i Narnia etter sin død. (Eller mer presist: Inn i stallen som er større enn hele verden.) Personlig leser jeg Susans avvisning som at hun har sviktet fantasien for en overfladisk materialisme. Hun kommer ikke inn i Narnia, ganske enkelt fordi hun ikke lenger tror på Narnia. Og det er når alt kommer til alt en kristen allegori. (Hele Narnia-serien har allegoriske elementer. The Last Battle er det vanskelig å lese som noe annet.)

Men det er Pullmans kritikk av Tolkien som er virkelig forunderlig. Han må ha lest Tolkien dårlig for ikke å finne betraktninger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. For ikke å snakke om teologiske spekulasjoner. Tolkien har når alt kommer til alt forfattet en skapelsesberetning og skapt en gudeverden.

Heller enn å forfatte en ny kommentar, har jeg lett bearbeidet noe jeg har skrevet i en annen sammenheng. Det er på ingen måte uttømmende for forståelsen av Tolkien, men det byr på et perspektiv som jeg mener er berikende for lesningen av ham:

Uro og Tolkien
Spørsmålet om betydningen av uro er interessant. Hos meg vekker Pullman ingen slik uro (med det forbehold at jeg forstår konseptet rett). Jeg finner ideene hans drøvtygde og billedbruken fryktelig tung på labben. Bøkene begynner bra, men blir mer strevsomme etter hvert. Krigen mot gud er bare himmelropende tåpelig. (Pun intended.) Det ene unntaket synes jeg er dødsriket hans, som er både originalt og, av alle ting, morsomt.

Tolkien vekker uro hos meg når jeg tar meg nok sammen til å ta idéverdenen hans på alvor. Særlig når jeg retter et kritisk fokus mot heltene hans. For det er viktig å huske at Tolkien også har en betydelig kritisk distanse til sine egne helter, som kommer tydelig frem i åpningen av Hobbiten.

Det er lett å fordømme en skurk som Sarumann eller en fatalist som Denethor, men det er ellers nok av kritiske perspektiver i forhold til alvenes arroganse og livstretthet, dvergenes grådighet og materialisme og hobbitenes naivitet og selvgodhet. For ikke å snakke om menneskene ...

Tolkiens styrke er i mine øyne først og fremst persontegningene hans, og skikkelsene hans er alle feilbarlige og kritikkverdige, som det er å forvente i en fallen verden.

For å oppleve denne uroen i møtet med Tolkien, tror jeg det er avgjørende å ha i minnet at han selv oppfattet Ringenes Herre som en dypt katolsk bok. Det er med kristendommen som lesebriller at man enklest kan oppleve den som noe annet enn en bok om kjekke helter som beseirer den absolutte ondskapen. (Skjønt mange av de som har skrevet mest innsiktsfullt om Tolkien, som Tom Shippey, legger liten vekt på Tolkiens religiøse ståsted. Det er en svakhet, men det hindrer ikke Shippey i å fremlegge noen svært interessante analyser.)

Tolkien blir tidvis anklaget for å ha en manikeisk ondskapsforståelse. (Altså at verden er en strid mellom det absolutt gode og det absolutt onde.) Det er en uforståelig påstand, tatt i betraktning at alle hans skikkelser nettopp baler med sin egen svakhet og sine egne fristelser. Det onde hos Tolkien, er først og fremst det som står i veien for at hans karakterer skal gjøre det gode. Og det er alltid dem selv.

Hva budskap angår, er Tolkien herlig ugjennomskinnelig. Det har alltid vært min fremste kritikk av Lewis' Narnia-bøker at de så tydelig er propaganda. Med årene har jeg tilgitt det, men de forblir i mine øyne en god divisjon under Tolkiens bøker.

Et merkelig forbund

Human-Etisk Forbund er en merkelig organisasjon. Det er en humanistorganisasjon. Med omlag 72 000 medlemmer. Det er rart det.

Svenske humanister har skikkelig vind i seilene. De er en kjempesuksess nåtildags. Det er mulig de har passert tre tusen medlemmer.

Britiske humanister, i landet som gjerne regnes som humanismens moderland, har rundt fem tusen. Det er British Humanist Association altså. Hvor mange medlemmer National Secular Society, South Place Ethical Society og Rationalist Association har, er jeg sannelig ikke sikker på. Med de er mindre enn BHA.

Dette kan være greit å ha i bakhodet når debatten nå raser på Fri tankes debattsider om hvem og hva Human-Etisk Forbund er til for. Line Harsheims innlegg "Er det plass for ateister i HEF?" er et godt eksempel på tonen i debatten.

Harsheim skriver, med henvisning til er reportasje i Fri tanke:

"Burde det ikke ett sted i reportasjen opplyses om at HEF er en organisasjon for ikke-troende?

Men nei, snarere tvert imot. HEF spør en ung jente om hvorfor hun vil melde seg inn i HEF. Jenta svarer:

"De ser litt bredere. Det første jeg tenker på med HEF, er at det er noen som ser litt lysere på alle typer mennesker. Du trenger ikke stå skolerett for hvem du er før du melder deg inn."

Ikke akkurat overbevisende grunner for å melde seg inn i HEF. Jeg meldte meg inn i HEF fordi det var en organisasjon for mennesker som ikke trodde på en gud. Det er kanskje ikke så viktig lenger? Kanskje det snarere er slik at HEF helst ikke vil ha ateister blant sine medlemmer?"

Svaret er: Ja, selvfølgelig er det plass til ateister i HEF. Men det er også plass til personer med andre beveggrunner for å melde seg inn. Jeg skjønner ikke helt hva Harsheim mener med at jentas begrunnelser er "ikke akkurat overbevisende". Hun melder seg inn på grunn av et aspekt ved HEF som hun anser som viktig. Harsheim er opptatt av et annet aspekt, ateismen. Jeg forstår virkelig ikke hvordan Harsheim klarer å tolke dette dithen at hun selv ikke skulle være velkommen.

Jenta har helt rett. Man trenger ikke stå skolerett før man melder seg inn i HEF. Organisasjonen har ingen bindende trosbekjennelse. Ingen gransker dine beveggrunner eller innvoller. Selvfølgelig regner vi med at de som melder seg inn slutter seg til forbundets overordnede formål på en eller annen måte, men vi sjekker det når alt kommer til alt ikke. HEF har ikke en gang en eksklusjonsparagraf. (Men jeg ønsker meg en til jul. Hvert år.)

Grunnen til at HEF har 72 000 medlemmer, er blant annet at forbundet inkluderer mennesker med svært ulike tilnærminger til tilværelsen. Alle de nevnte britiske humanist/rasjonalist/ateist-organisasjonene favnes vel innenfor HEFs rammer. Vi har alle våre grunner til å være medlemmer av HEF og vi kan alle være forundret over andres beveggrunner for å være medlemmer, men det betyr ikke at våre grunner blir ugyldiggjort av deres grunner.

Så ja, Line Harsheim, det er plass til ateister i HEF. Det er til og med plass til de som mener at ateismen er HEFs aller viktigste pilar (selv mener jeg det er den humanistiske verdibegrunnelsen), men du må nok regne med å møte mennesker som ikke er enige med deg i ett og alt.

Hvis du ikke kan leve med det, kan du alltids starte ditt eget forbund. Både Norge og HEF kan nok leve med eksistensen av enda en mikroorganisasjon der ute. Men jeg tror du vil oppleve at ateismen din vil ha vesentlig mindre gjennomslagskraft på den måten.

Demokratiets ubehag

De av oss som leser Deborah Lipstadt's blog, har hatt rikelig anledning til å fordype oss i akademisk idioti i det siste. David Irvings nemesis har nemlig viet mye spalteplass på Oxford Unions komplett idiotiske beslutning å invitere Irving og BNP-leder Nick Griffin (sjarmtrollet på bildet) som paneldeltagere i en debatt om ytringsfrihet.

Debatten er et stjerneeksempel på hvordan det går når infantile, pseudointellektuelle studenter får det for seg at de skal være kontroversielle. Det heter ytringsfrihet folkens, ikke ytringsrett. Irving og Griffin har lov til å ytre seg, det er demokratiets ubehagelige pris, men ingen er forpliktet til å gi dem en talestol.

Lipstadt har nå lenket til Private Eyes fabelaktige parodi på tøvet. Og den sier i grunnen det som trenger å sies.

En bjørns historie

"Hva skjedde egentlig med teddybjørnen Muhammed?" spør min venn Deerstalker over i Norsk Selskap til Drontens Fremme. Det er litt underlig, for selskapet besvarer i grunnen det i posten før. Jeg siterer:

A bear has been thrown into solitary confinement at Paddington Green police station, after being found at Paddington railway station with a label attached to his duffel coat naming him as "Mohammed". The label also proclaimed his origins as "Darkest Sudan".

Kulturpris kommentert

Kjartan Slettemark er blitt tildelt Humanistisk kulturpris for 2007. Det synes jeg er et dårlig valg, noe jeg har gitt uttrykk for i siste nummer av Fri tanke. Med tillatelse fra redaktøren, legger jeg også ut kommentaren her.

Et dårlig valg
For annen gang er en humanistisk kulturpris delt ut. Denne gang til kunstneren Kjartan Slettemark. Det er et dårlig valg.

I juni i år kom Slettemark med en kunstnerisk hyllest av Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah og sammenlignet Hizbollah med Milorg. Altså sammenlignet han den norske motstandsbevegelsen under Annen verdenskrig med en fascistoid, antisemittisk organisasjon med en totalitær, islamistisk stat som målsetning. Det burde være mer enn nok til at Slettemark er diskvalifisert fra en humanistisk kulturpris.

Alle ville forstått at det var et galt valg hvis Slettemark hadde hyllet et sekulært, fascistisk diktatur. De fleste ville forhåpentligvis også forstått det hvis han hadde støttet totalitære krefter på ytre venstre fløy. Juryen later til å ha vært blinde for at hans støtte til en totalitær religiøs organisasjon skulle være et problem. Det burde diskvalifisere den neste gang en slik pris skal deles ut.

Men også om vi ser bort fra Slettemarks tåpelige støtte til islamistene i Hizbollah, er det grunn til å spørre seg om han er en god kandidat for en humanistisk kulturpris.

”Slettemark er kanskje mest kjent for å provosere,” skriver juryen i sin begrunnelse. Og: ”Prisvinneren har beholdt sitt rabulist-stempel fra 1960-årene helt fram til 2000-tallet hvor han er blitt hedret med blant annet Norsk kulturråds ærespris. Human-Etisk Forbunds jury takker for alle opprørske år og er glad for å kunne hylle 75-årsjubilanten Kjartan Slettemark med Humanistisk kulturpris 2007.”

Slettemark er en samfunnsstormer og samfunnsrefser, en talsmann for outsiderne, en provokatør og en leken rabagast. Han er tidvis interessant, tidvis – ikke minst som puddel – riktig morsom, men han er også et eksempel på en kunstner som ikke later til å ha lagt 70-tallet bak seg. Slettemarks metode er provokasjonen og en opposisjon basert på instinkter heller enn konstruktiv analyse. Ikke noe galt med det som sådan, men en humanistisk kulturpris kvalifiserer det ikke til.

Slettemark er, som det fremkommer i intervjuet med ham i dette nummer av Fri tanke, en mann som baserer sitt kunstneriske virke på instinkter. Det er en tilnærming til kunsten – og livet, for den saks skyld – som har stor fallhøyde. Hans famøse Hizbollah-uttalelse er et godt eksempel på hvor galt det kan gå hvis man handler før man tenker. Som det fremkommer i intervjuet, bygget han ikke på annet enn sin egen mavefølelse. Den viste seg å være en dårlig rådgiver.

Humanismen må, hvis den overhodet skal være meningsfull å omtale som et livssyn, være noe mer enn provokasjoner og instinktiv opposisjon. I en verden som står ovenfor større utfordringer enn kanskje noen sinne, trenger vi alvor, analyse, refleksjon og dybde. Vi trenger humor og latter også, men først og fremst trenger vi et positivt uttrykk for menneskets konstruktive sider. Vi trenger kulturelle uttrykk som bidrar til å holde den skjøre tingen som er sivilisasjonen oppe.

Noe av ideen med opprettelsen av en humanistisk kulturpris, var å vise bredden i den kulturtradisjon Human-Etisk Forbund er del av. Nå er det selvsagt ikke en jurys oppgave å tenke strategisk, men ved å gi prisen til Slettemark kommuniserer de at Human-Etisk Forbund sitter grundig fast i 70-tallets politiske og kulturelle landskap, at humanismen primært er en motkultur, i opposisjon til det bestående, heller enn en kulturtradisjon i seg selv, med lange historiske røtter og et viktig – for ikke å si avgjørende – bidrag til moderne vestlig kultur.

Juryen bidrar ved å gi prisen til Slettemark i stedet til ytterligere å befeste allerede vel befestede fordommer om humanismen og forbundet. Det er synd. Derfor er Slettemark et dårlig valg, også uavhengig av at han har plassert seg selv i den tvilsomme tradisjonen av norske kunstnere som hyller totalitære ledere.

Stem nå!

Hvem bør få New Humanists Bad Faith Award? Vær med og stem. I skrivende stund leder Paven, foran biskopen av Carlisle, som "shot to fame when he suggested this summer's floods were God's punishment for Britain's liberal attitude to homosexuality."

Min kandidat, Chuck Norris, er bare noen stemmer bak. Gjør en innsats! Stem på en verdig kandidat.

(Apropos pågående debatter på disse sider, er Richard Dawkins nominert, for turning "the 19th century's doubting of religious dogma into another kind of dogma".)

Julens mening

Et av mine favorittargumenter når Human-Etisk Forbund blir kritisert for å bruke betegnelsen "konfirmasjon", er at vi skal slutte med det så snart norske kristne slutter å omtale kristmessen som "jul".

Det er alltid litt festlig når noen snakker om Kristi fødsel som "julens opprinnelige mening". Julens opprinnelige mening er fråtsing, fyll og glede over at solen snur. Men jeg går villig med på at den har pådratt seg noen nye konnotasjoner.

I den engelsktalende verden er det mer eller eller mindre omvendt. Og ikke alle er like glade for å feire en høytid med kristent navn, så mye kreativitet utvises for å komme opp med alternative navn. Det er ingen overdrivelse å si at det ikke er særlig vellykket. (Men de er velkomne til å bruke "yule", skulle de føle for det.)

New Humanist har lagt ut et riktig morsomt brev fra bladets bidragsyter Michael Bywater, som ikke satte pris på å bli invitert på en Winterval-drink. Et lite sitat:

As a friend of mine said: "It's bloody silly. I'm a Muslim, which is not spelt 'm-o-r-o-n' and doesn't imply an emotional age of four. I mean, what am I supposed to say? 'You mean there are Christians? Who celebrate Christmas? In Britain? In the name of Allah, get me out of here!'?"

Brevet kan diskuteres på New Humanist blog.

Dawkins kommentert

Min Dawkins-omtale har avfødt frisk debatt. Jeg har valgt å svare i en egen tekst, som ligger her.

Det er fint om eventuelle fremtidige kommentarer kan legges til dette innlegget.

Dagbla' da ...

Dagbladet er ikke min favorittavis. Absolutt ikke. Det er årevis siden jeg sluttet å gi dem pengene mine. Dagbladmagasinet er om mulig enda verre. Litt som å dunke hodet i en murvegg, bare uten de gode øyeblikkene mellom hvert dunk.

Men av en eller annen grunn har magasinets nettredaksjon noen udmerkede journalister. Astrid Meland er blant mine absolutte favoritter innen norsk journaliststand (jeg lurer stadig på når Dagens Næringsliv skal ha vett på å kjøpe henne opp). Mina Hauge Nærland er også i ferd med å seile opp som en favoritt. I dag har hun en artikkel om homøopati som er riktig gledelig lesning for de av oss med lukkede og låste sinn.

Det er i det hele tatt dårlig gjort å forstyrre min kognitive ballanse på denne måten ... Kanskje det finnes et homøopatisk glass vann som virker mot det?

Dawkins' dodo

For å kunne publisere lengre tekster uten at de skal ta uendelig med plass på bloggen, har jeg opprettet en søsterblog, Den Tvilsommes Annen, der denslags blir lagt. Først ut er en omtale av Richard Dawkins The God Delusion, som jeg muligens kunne vært mer begeistret for.

Eventuelle kommentarer legges til dette innelgget. Den Annen er kun ment for rene tekster.

Stafferabatt?

Trond Kirkvaag er død, så det må være Tor Erling Staff selv som avleverer noe som høres ut som en parodi på Tor Erling Staff:

Tor Erling Staff er ... krystallklar på at ære må være en formildende omstendighet når straffen utmåles.

Staff mener det norske samfunnet har forrådt menn fra andre kulturer som har kommet til Norge.

I ei bok som kommer i dag på Schibsted Forlagene, slår Staff fast at de som utfører æresdrap i Norge derfor bør få en strafferabatt.

Dersom to personer blir dømt for drap som etter loven skal straffes på samme måte, mener Tor Erling Staff at vedkommende som kan vise til at han drepte kona på grunn av ære, skal få lavere straff.

Merk særlig ordene "... ei bok som kommer i dag på Schibsted Forlagene". Staff må tydeligvis jobbe for julebonusen sin.

(Uten at det har noe med saken å gjøre, vil jeg gjerne ha satt på skjerm at navnet Schibsted Forlagene sier alt om forfallet der i gården siste årene.)

(Forøvrig vil jeg beklage overskriften. Noen ordspill er bare så platte at jeg ikke klarer å unngå dem.)

Med slike venner ...

Fri tanke intervjuet nettopp en fersk doktor som mener Teologisk fakultet må sekulariseres. Og nå er de sjokkerte på TF, nå. Dekanus Trygve Wyller er, fnis, forskrekket og kommenterer den uartige doktorens uforskammetheter slik:

– Teologien er ikke "kristen", og har aldri vært det. Teologi er et vanlig universitetsfag som jobber med teksttolkning av Bibelen og andre kristne grunnlagsdokumenter. Teologi er humanioraforskning på den kristne tradisjonen.

Klart det Wyller. Skulle bare mangle det Wyller. Rett nok utdanner dere knapt prester på TF lenger, men dere utdanner fortsatt prester, gjør dere ikke? Er de, eh, sekulære prester, de da? (Det vil nok gutta på MF si seg helt enig i ...)

Aller eklest

I den mangslungne verden som er norsk kristenhet, stiller Svein Magne Pedersen i en helt egen divisjon i ufyselighet. Han blander en trosmatematikk fra karismatikken på sitt mest ubehagelige (hvis du ikke blir frisk, er det fordi du ikke tror sterkt nok på rett måte) med en gladkristen fremtoning som er genuint motbydelig. Og det tror jeg at jeg har store deler av norske kristne med meg på.

I anledning et TV-program jeg heldigvis ikke visste om og derfor slapp å se, har Vårt land arrangert nettmøte med ham. Vær dog advart: Finn frem bøtte før dere klikker på lenken.

Om å tenke idiotisk

"I Norge har det hittil bare vært noen spede forsøk på å dekke den økende opposisjonen mot Bush-regjeringens framstilling av 11. september."

Sitatet er fra Svein Egil Omdal, inntil videre sjefredaktør i Stavanger Aftenblad. Men nå skal det bli andre boller, for Omdahl har brukt en uke på å sette seg inn i materiale han har fått tilsendt som stiller spørsmål ved den offisielle informasjonen. Og nå er også Omdahl skeptisk til det han altså kaller "Bush-regjeringens framstilling av 11. september."

Han skriver: "Internett flommer over av videoer, artikler, debattforum og bøker som presenterer og diskuterer andre forklaringer på tragedien enn at det var en skjeggete mann i de afghanske fjellene som slo til i hjertet av vår tids Roma." Nei, hvem kan vel tro at en sånn derre skjeggete araber kan stå bak sånt?

Så galt kan det gå når man for det for seg at all skikkelig granskning er "Bush-regjeringens framstilling" av hva som skjedde. For da gjenstår bare de mer eller mindre konspiratoriske påstandene.

Og hvis man ikke tar seg bryet med å sette seg inn i den grundige dokumentasjonen for at disse er feil, vel, da kan man i stedet skrive kommentar og kalle den "På tide å tenke konspiratorisk?" og publisere den i de største regionsavisene.

Og i farten ikke få med seg at man skriver sin egen oppsigelse samtidig.

Bittelitt smakløst ...

Her er den store tenkeren Chuck Norris om Virginia Tech-massakren:

We teach our children they are nothing more than glorified apes, yet we don't expect them to act like monkeys. We place our value in things, yet expect our children to value people. We disrespect one another, but expect our children to respect others. We terminate children in the womb, but are surprised when children outside the womb terminate other children. We push God to the side, but expect our children to be godly. We've abandoned moral absolutes, yet expect our children to obey the universal commandment, ''Thou shalt not murder.''

Og plutselig likte jeg Walker, Texas Ranger litt dårligere. Like greit at ingen sender den for tiden ...

Nytt fra Lunde

Den har vært varslet en liten stund og nå er min venn Bjørn Are Davidsens Svar skyldig. Om nye ateister og new age (strålende undertittel) ute på Lunde forlag. Så da er vel tiden inne til å se hva den andre siden i den teologiske debatten har å si om Dawkins, Hitchens et al.

Bjørn Are er en skeptikerkollega, en udmerket foredragsholder og forfatter av en av et par blogger jeg leser med stor glede (her og her). Og sannelig har han ikke en artikkel i neste nummer av Humanist også ...

Ikke nok med det. En annen bekjent, Stian Aarebrot - eller Pastor Aarebrot som noen av oss, til hans store irritasjon, ynder å kalle ham (han er legmannspredikant, hevder han) - kom med bok på Lunde for noen uker siden. Den kan du lese mer om i Vårt land.

Hm, det er mulig jeg burde skaffe meg noen nye venner ...

Sett nå igjen

Min gode smak hindrer meg i å publisere bildet, men dette er riktig morsomt. Takk til Bjørn Morten for lenken.

Pandemi nå igjen

Den Tvilsomme siterer fra VG:

- Foreløpig synes det ikke som om norske politikere er informert om hvor alvorlige konsekvensene av en pandemi kan bli. Vi risikerer at samfunnet kollapser. Etter en pandemi kan det bli som etter Svartedauden, sier forsker Olav Albert Christophersen til Dagsavisen.

Og verre blir det:

- Jeg vil ikke bidra til frykt, men det er klart at situasjonen er ekstremt skummel, sier førsteamanuensis Anna Haug ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.

Og for virkelig å understreke at han ikke vil bidra til frykt, utdyper Christophersen:

-Myndighetene må forberede seg på at inntil halvparten av befolkningen her til lands kan komme til å dø, er hans dystre budskap.

Ikke bare er dette å bidra til frykt. Det er totalt uansvarlig. Christophersen og hans kolleger opererer med apokalyptiske tall, på et syltynt grunnlag. Ja vel, så døde 90 % av fugleinfluensasmittede i Indonesia. Mens 30 % døde i Egypt.

Men de vet meget godt at sjansene for at viruset på sitt farligste skal mutere til å smitte mellom mennesker, ha svært høy smitterisiko og forbli like farlig, er lav.

Å anslå dødstall a la svartedauden, demonstrerer at de har mistet enhver ansvarsfølelse og at de aktivt spiller på medias sensasjonslyst for å spre sitt panikkartede budskap. For de har holdt på med dette lenge nok til at de burde ha skjønt hvordan media reagerer på skrekkscenariene deres.

Målet helliger ikke middelet, Christophersen!

Humanistisk karikaturdebatt

Mine damer og herrer: En humanistisk karikaturdebatt! Ja! Endelig! Hvorfor skal ikke vi også få være med? Vi vil også være forulempet! Les alt om den stormfulle konflikten!

Jeg har tidligere linket til Richard Normans udmerkede artikkel om ny-ateisme i New Humanist. Grunnen til debatten er Martin Rowsons karikatur som illustrerer denne. Den spiller visstnok på en ufin måte på parallellen mellom Richard Dawkins out-kampanje i USA (for å få ateister ut av skapet) og kampanjer for å få homofile til å gjøre det samme. Og Dawkins fremstilles visstnok som en stereotyp homse.

Vel, den er her over, så dere kan se selv hva dere mener. At parallellen kunne trekkes kan umulig ha kommet som en overraskelse på noen. Dawkins kampanje er tross alt en direkte referanse til homofiles frigjøringskamp.

Men at karikaturen av Dawkins skulle spille på stereotyper om homofile? Personlig synes jeg bare han ser irriterende nyfrelst og gladkristen ut. Men det gjør jeg tross alt hver gang jeg ser ham ... (Hitchens ser en smule bamsete ut, men det er knapt Rowsons feil.)

Uansett: Karikaturdebatt! Hipp hipp!

Strandet blogger

Det er innspurt på årets siste Humanist og blogging er ikke øverst på listen over ting som må gjøres. Men for de som savner min tvilsomme penn, har vår mor i rommet, Fri tanke, lagt ut en tvilsom kommentar, med den klingende tittelen "En jøde strander på en øde øy".

Oppmerksomme lesere av denne blog (ja, dere tre) vil muligens kjenne igjen noen passasjer her og der. Men jeg begynner med en veldig morsom vits jeg tidligere kun har fortalt ute i virkeligheten ...

For og mot og sånn

Den norske kirke har bestemt seg for at den ikke vil bestemme seg for hva den mener om vigsling av homofile.

Da kan vi antagelig gå utfra at den mer ytterliggående del av norsk kristenhet vil få andre ting å diskutere enn Kristopher Schau. Og det er jo dårlige nyheter for TV2 ...

Kringsatt av fiender

De av oss som trenger å bli vant til tilværelsen som middelaldrende, må ta innover oss én ting: Ungdommen er fienden!

De er ubehøvlede, udannede og ukultiverte. Ikke kan de kle seg. De lytter til ufyselig musikk. Og knapt noen av dem kan skjelne Mozart fra Monet!

Heldigvis er vi ikke alene. Den Tvilsomme har kastet bort verdifull arbeidstid på å hikste seg gjennom en rekke av tiradene på Ihateyoungpeople.com. Og selv om kyberrommet knapt er stedet for dannede og sofistikerte mennesker som oss, kan jeg ikke annet enn anbefale dere å gjøre det samme.

Humanisme på tur

Den tvilsomme er selvsagt aldeles uten fordommer - og informerte kilder hevder det er spådd godvær vestpå (hva nå det betyr) - så i morgen setter jeg kursen over fjellene for å spre blodig hygge i Bergen. Hvor mye blogging det blir, kommer helt an på hva jeg møter av velvillige bredbånd.

Med meg på turen har jeg en artikkel om neo-ateismen av Richard Norman (forfatter av den udmerkede boken Humanisme) og en kommentar til Normans artikkel av PZ Myers. Og de kan jo dere også lese, mens dere venter på at jeg plutselig skal være tilbake.

(Takk til Asbjørn Dyrendal for litteraturtips.)

Synd og sånn

Alle later til å mene noe om Kristopher Schau, dødssyndene hans og reaksjonene blant kristenfolket og TV2s annonsører. Da slipper jeg. Det er fint.

Promilleprestproblem

Irland vurderer å senke promillegrensen fra 0,8 til 0,5. Ikke alle er like begeistret. Deriblant mange katolske prester på landsbygda.

Grunnet stadig synkende prestetetthet, må mange av dem holde messe i både tre og fire kirker på en dag. Og kjøre bil fra sted til sted. Problemet er nattverden. Prestene får nemlig i seg såpass mye vin at mange frykter de vil havne over promillegrensen.

Fader Brian D'Arcy oppsummerer problemet: "I don't like to use the word wine, as it is Christ's blood in the Eucharist - but it still has all the characteristics of wine when in the blood stream."

Blodig i Bergen

De udmerkede menneskene i Bergens Absalong, har invitert en viss Arnfinn Pettersen over fjellet for å foredra om vampyrer den 13. november. Et forbigående anfall av beskjedenhet gjør at jeg overlater ordet til dem (og får opp nynorskprosenten):

Den elegante og blodtørstige vampyren har forført uskuldege jomfruer og eit fanga publikum i mange år, og vår fascinasjon for vampyren verkar minst like udødleg som vampyren sjølv. Men sjølv om vampyren er udødleg er han ikkje uforanderleg. Så kven er den verkelege vampyren? Er det Grev Dracula, den forføreriske aristokraten? Er det den blodtørstige tyrannen, Vlad Tepes? Eit vandrande lik? Eller ein metroseksuell gentleman med ei forskrudd døgnrytme? Absalong lar Arnfinn Pettersen vise nokre av dei ulike sidene ved vampyren den 13. november, då han vil freiste å fortelje vampyrens historie baklengs.

Jeg ser frem til å se igjen den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene, men må innse at jeg har tapt en lang kamp: I hele min vampyrologiske karriere har jeg kjempet for å unngå titler med varianter over "blod på tann" ...

Så se opp der borte. Her kommer jeg, med hammer og stake!

Klan vs. klan

Noen saker er bare så morsomme at man ikke kan gjøre dem bedre. Den Tvilsomme siterer derfor i sin helhet en sak fra Southern Poverty Law Centers blog Hatewatch:

Members of one Ku Klux Klan organization say they will assemble at the courthouse Nov. 10 to show their opposition to another Klan group that plans an anti-immigration rally there that day.

Ken Mier, who described himself as an investigator for the Alabama Ku Klux Klan and the national office of the Ku Klux Klan LLC, said in an e-mail to The Cullman Times that his group is against the tactics of the National Knights of the Ku Klux Klan, which held an anti-immigration protest last month in Athens. "We are opposed to the ignorance and stupidity as displayed by the individuals that thumbed their nose at the area churches by continuing to use racial slurs, threats and avoided Christian deportment," he said.

Hysterisk.

Hamsuns plass?

Dette er skrevet litt sent på aftenen, etter at årets første lutefisklag er over, og bærer muligens litt preg av det. Bær over med meg.

Som alltid gled samtalen innom aktuelle temaer, deriblant det utbredte ønsket om å beære Knut Hamsun med en egen plass i Oslo. Blant de mange forslagene er St. Olavs plass, rett opp i veien fra Humanismens hus. Et forlsag Høyres byråd Merete Agerbak Jensen støtter: "Når det har gått så lang tid, bør vi kunne anerkjenne forfatteren uavhengig av hans mindre heldige sider," for å sitere henne.

Gyldendal-direktør Geir Mork er, ifølge Aftenposten,"svært glad for at en sentral politiker nå tar tak i problematikken." Og Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen mener det haster med å gi Hamsun en gate eller plass.

Stemningen blant de tilstedeværende var derimot noe delt. Interessant nok slik at de som ikke liker Hamsuns bøker var mer for forslaget enn de som gjør det. (Nå var vi bare to, så helt representativt er det neppe for noe som helst.)

Spørsmålet er uansett hvordan man skal kunne hedre forfatteren Hamsun, uten at man glemmer at mannen hadde et litt, eh, nært forhold til okkupasjonsmakten sist gang Norge var invadert. Den uheldige episoden med nekrologen og sånn ... (Hamsuns litteratur, som blod og jord-eposet Markens grøde, har selvsagt ingenting med hans små politiske feiltrinn å gjøre ...)

Vi tror vi fant løsningen et stykke nede i tredje akevitt: Man tar Oslos kjipeste plass, Arne Garborgs Plass, beliggende delvis nede under bakken foran Deichmanske biliotek. Man gir Garborg en anstendig plass et annet sted i byen.

Og så døper man den Landssviker Hamsuns plass.

Synd og soning

Ikke si det til noen, men av og til synes jeg litt synd på Kirken. Aftenposten bringer en sak om kunstneren Bjørg Thorallsdottir, som etter at hennes mann døde for to år siden, har laget et eget sørgeritual. Bjørg er kristen, sier hun, men hun har noen kritiske kommentarer til Kirken:

"Jeg blir så provosert når jeg sitter i en kirke og alle blir kalt syndere og jeg får høre at Jesus døde for meg."

Eh, nå er jeg sikkert litt vanskelig her, men hvis du tar bort arvesynden og Jesu soningsoffer, står du vel igjen med en nokså lite kristen kristendom?

Nyttårsglede

Nyheten om at Knut Storberget vil forby private å sende opp raketter, gjør Den Tvilsomme varm i sin tvilsomme sjel. Det er en sann glede å se sivilisatoriske skritt i det de tas. Vær så snill å forby resten av svineriet også.

(Via Hablog)

En stusselig ansamling

Vårt land presenterer listen over nominerte til Emmausprisen, som gis til "årets beste kristne bøker". Det er i sannhet en stusselig ansamling.

Det virker mer enn bare litt desperat å nominere en bok av damen på bildet, Anne Rice, som gav verden den selvopptatte, sutrende vampyr. Vel har Rice sett lyset, men jeg tror ikke engang Herren kan gjøre noe med forfattertalentet hennes ...

Engler nå igjen

VG har slått klørne i et intervju med Prinsessen på Bålet (PpB), også kjent som Märtha Louise, som kommer på trykk i november-utgaven av bladet Henne.

PpB er som kjent lite begeistret for pressens omtale av hennes skole-virksomhet. Ikke minst har hun et horn i siden til Trygve Hegnar. Følgende kommentar er særskilt kostelig:

- Det er like fjernt at Trygve Hegnar skal uttale seg om det jeg holder på med, som det ville være hvis jeg uttalte meg om økonomi, som jeg ikke har noen bakgrunn for å si noe om. Da kunne jeg - for å sette det litt på spissen - si at «makroøkonomi finnes ikke», for dette skjønner jeg meg ikke på.

Her burde jeg skrive noe vittig, men sitatet synes umulig å overgå.

Grepet er forøvrig brukt med mer stil (om enn like tåpelig innhold) av André Bjerke, i en festlig novelle om en forsker som hevder at sex ikke finnes.

Men om grepet enn er tåpelig, er det ganske underholdende. Den Tvilsomme inviterer derfor til en liten konkurranse i kommentarfeltet, om hvilke andre ting som kan tenkes ikke å finnes. Jo dårligere argumenter, jo bedre!

Demonisk kitsj

Den Tvilsomme snufser, harker og har et energinivå som gjør det å reise seg fra sofaen til en prøvelse. Det blir derfor kun korte inserater fra mitt tastatur de nærmeste dagene.

Skal jeg være helt ærlig, har jeg en heller tvilsom kunst-smak. (Jeg liker pre-rafaelitter.) I likhet med min gode venn den gale mullaen, har jeg en forkjærlighet for Hiëronymus Bosch' forskrudde visjoner av himmel, helvete, frelse og fortapelse. Derfor vil, vil, vil jeg ha søtsaken på bildet, en reproduksjon, 11,5 centimeter høy - og av heller tvilsom smak - av en av Bosch' figurer.

Og det er flere som den der ute. De langes blant annet av britiske National Gallery, så da må jo alt være i orden ...

Blasfemiske høydepunkter

Faith Central, Libby Purves' utmerkede religionsblog hos TimesOnlines, oppsummerer de siste tiårenes blasfemiske høydepunkter. Det telles ned fra tyve til én, og kandidatene får poeng i fem kategorier: vulgaritet, kriminalitet, religiøs betydning, politisk betydning og antall døde. Og på toppen finner vi et naboland.

Padre Pios stigmaer

En av de aspekter ved den katolske verden som har gått størstedelen av nordmenn hus forbi, er den intense lavkirkelige helgendyrkelsen og kulten av hellige personer. En dyrkelse som når sant skal sies ikke alltid fremstår som så veldig smakfull. Katolikker kan kitsj, for å si det slik.

I det siste århundret er det én skikkelse som i betydning overgår alle konkurrenter i pavestatens hjemland (eller strengt tatt omland), Italia. Det er Padre Pio, som døde i 1968 og som Johannes Paul II gjorde til helgen i 2002.

Sist Den Tvilsomme så innom Vatikanet, foregikk det en skarp konkurranse i bokhandelen jeg besøkte mellom portretter av Pio og av paven selv, på bøker, plakater og pamfletter. Mitt inntrykk var at Padre Pio hadde en svak ledelse.

Hvem var så Padre Pio? Han var en mystiker og visjonær. En meget hellig mann. En folkets helgen, som i femti år bar Kristi stigmaer på sin kropp.

Muligens. TimesOnline omtaler en bok om Pio som er like om hjørnet, av den italienske historikeren Sergio Luzzatto. Luzzatto har dukket ned i Vatikanets arkiver (der i gården er det nok en og annen som gjerne så at Padre Pio ble revet ned fra pidestallen) og har funnet dokumenter som viser at Pave Johannes XXIII (pave fra 1958 til 1963) var overbevist om at Pio var en svindler og hadde "'incorrect' relations with women ".

Vatikanet avviser alt og uttaler at alt Luzzatto trekker frem var kjent i prosessen som ledet frem til helgengjøringen og at det ble veiet og funnet altfor lett. Og når sant skal sies later det ikke til å være rare greiene historikeren har funnet frem til. Svindelen koker ned til vitnemål fra en dame som har fortalt at Padre Pio tilbake på tyvetallet fikk henne til å kjøpe syre for seg, syre som muligens kan ha vært brukt til å forsterke stigma-sårene.

Uansett er det en fascinerende skildring av en verden langt fra Den norske kirkes uendelig kjedelige kjekling om hvem som skal få være biskop over hvem, hvor og hvorfor.

Usynlige bøker

Mangler du lesestoff til helgen? Skepsis' udmerkede nettsider (som jeg for ordens skyld må tilstå at jeg har litt med å gjøre nå og da) har akkurat publisert Terje Emberlands klassiske artikkel "Det usynlige bibliotek", som vanskelig kan anbefales nok.

Len deg tilbake med laptopen (eller utskriften), og en god kopp av din foretrukne varme drikk, og fordyp deg i tanker om Sherlock Holmes' Upon the Distinction between the Ashes of the Various Tobaccos, Bernhard Borges Teodor Todd tender en cigarett (vi snakker om romanfiguren Borge, ikke pseudonymet), J.R. Hanslets All of Them Witches, von Junzts Unaussprechlichen Kulten og, ikke minst, boken som inneholder alt, inklusive plantegninger for samtlige slott i Scotland, selveste Hakkespettboken.

Alle sammen utmerkede bøker, som kun har den lille haken ved seg at de strengt tatt ikke finnes. I det minste ikke i denne verden ...

Gjesp

Den "modige", danske kunstneren Jan Egesborg har fremstilt paven som pedofil og Dagbladet gjør et forsøk på å være bittelitt bestyrtet.

Vel har den katolske kirke en del å svare for når det gjelder noen av dens presters fremferd og dens egen behandling av mange av disse sakene, men Egesborgs forsøk på satire er virkelig bare dørgende kjedelig.

Dakar Irving

Dakar Hitler, som en gammel venn pleide å si når noen kom draende med sympati for skikkelig ufyselige mennesker. Jeg vil ikke strekke meg fullt så langt som å synes synd på David Irving, men det er tydelig at det ikke er lett å være ham for tiden.

Ikke bare tapte han rettsaken han anla mot Deborah Lipstadt for å ha injuriert ham ved å kalle ham Holocaust-fornekter. (Dommeren fant at karakteristikken ville ha vært injurierende, hvis det ikke var for den irriterende lille detaljen at den var sann. Irving falt for nøyaktig samme egne grep som Oscar Wilde i sin tid gjorde.)

Nå har han gått til det skritt å erklære at han tror det såkalte Höfle-dokumentet er ekte. Eller rettere sagt, han mener det er 80 % sannsynlig at dokumentet, som han mener henviser til konsentrasjonsleirene Sobibor, Belzec og Treblinka, er ekte. Alle andre dokumenter som til sammen utgjør del av bevisene for Holocaust, avviser han. Konsekvensen er allikevel at han aksepterer at 2,4 millioner jøder kan ha blitt drept i Holocaust.

Det er ikke populært hos hans tidligere venner i det som eufemistisk kaller seg selv revisjonist-bevegelsen. (Historisk revisjon er en helt legitim virksomhet, hvor fakta tolkes på nye måter. Den rette betegnelsen på Irvings (tidligere) venner er Holocaust-benektere. De tolker ikke fakta. De benekter dem.)

Orac videreformidler, på sin utmerkede blog Respectful Insolence, et åpent brev fra Holocaust-benekteren Paul Grubach (og lenker til et par andre like sure fyrer). Særlig sure er de fordi de opp gjennom årene har holdt Irving gående med egne penger og nå føler at de ikke nettopp får valuta for dem.

Det er kostelig å se fysakene gå i strupen på hverandre. Langt mindre kostelig er det at Irving nylig ble invitert til universitetet i Oxford for å snakke om ytringsfrihet, om enn sammen med en rekke andre riktig ufyselige personer (han avslo).

Og ettersom Irving ingenting har lært av sine erfaringer med rettssaker, fortsetter han å true kritikere med å trekke dem for retten hvis de kaller ham en Holocaust-fornekter. (Hvilket han fortsatt er. Å akseptere ett dokument som ekte, veier ikke opp for alle de fakta han hardnakket benekter.) The Jewish Chronicle svarte med å oppgi kontaktinformasjon til sine advokater ...

Bryne og Palestina

Som mange andre har jeg brukt spalteplass på Arvid Brynes kuriøse forsøk på å overbevise oss om at nazisten Bjørn Østring er en norsk krigshelt. I dag forsvarer Bryne seg i et innlegg i Dagbladet, et innlegg som gir inntrykk av at det ikke er bare de eldre herrene han intervjuer i sin bok som muligens rører.

Bryne skriver: "Jeg bedrev utenrikspolitikk i en stor del av mine år i Dagbladet. Derfor vet jeg at det minste pip om palestinere resulterer i verbal kanonade fra Israel og deres støttespillere her i landet.

I boka dreier det seg ikke om Israel, men om en leilighet på Majorstua i Oslo. Der flyttet Østring inn i januar 1943. Den jødiske ektemannen i den unge familien som eide leiligheten og bodde der, ble arrestert og seinere drept i Auschwitz."

Det er bortenfor min fatteevne å se hva de to tingene har med hverandre å gjøre eller å forstå hva det første avsnittet har med debatten å gjøre. Den har overhodet ikke handlet om palestinere, det har ikke så langt jeg har sett kommet "det minste pip om palestinere", skjønt noen har raslet med antisemittismestempelet overfor Bryne.

Jeg har så langt ikke trodd det var noe i det, men denne typen irrasjonelle sammenblandinger gjør meg når sant skal sies litt betenkt.

Det har skjedd før at personer har gått fra dyp sympati med palestinerne til irrasjonell frykt og forakt for jødene. Selv hadde jeg for et års tid siden den manglende glede av å møte en av dem. Jeg holdt er foredrag om skeptikerbevegelsens gjøren og laden i Humanismens hus, deriblant kritiske betraktninger om konspirasjonstenkning, og trakk frem Holocaust-benektelse som eksempel på en moderne konspirasjonsteori som ikke er morsom i det hele tatt.

I pausen kom en velkledd dame i femtiårene bort til meg og lurte på om "vi ikke hadde sett litt på det motsatte, nemlig påstandene om at seks millioner jøder skulle ha blitt drept av nazistene. For det er jo en helt latterlig tanke at de skulle ha klart å brenne så mange i krematoriene sine ..." (A: Seks millioner ble ikke brent. Mange ble for eksempel skutt på østfronten. Mange havnet i massegraver. B: I Rwanda tok man livet av 800 000 på tolv uker, i hovedsak med macheter. Da burde ikke seks millioner på tre år med et industrielt apparat i ryggen være så vanskelig å tro på.)

Nærmere undersøkelser blant tilstedeværende viste at hun har vandret nettopp veien fra Palestina-venn til renheklet antisemitt. Og retorikken tydet på at hun hadde dratt disse poengene mange ganger i selskapslivet uten å møte motstand. Jeg er redd det er noen som henne der ute.

Ikke at jeg tror Bryne er som henne, men hva har palestinerne med Østring å gjøre?

(Via Hablog.)

Tåpelig, Watson

"All our social policies are based on the fact that their intelligence is the same as ours - whereas all the testing says not really."

"They" i denne sammenheng er afrikanere og ordene tilhører James Watson, som sammen med Francis Crick i 1962 fikk Nobelprisen for å ha avdekket hvordan DNA er skrudd sammen.

Det vil si, Watson hevder at han ikke har sagt dette, mens The Sunday Times sier de har det på tape. “I cannot understand how I could have said what I am quoted as having said," uttaler Watson om uttalelsen og legger til: "I can certainly understand why people reading those words have reacted in the ways they have.” Han kan med andre ord kunsten å legge seg flat.

Watson har tidligere hevdet ting som at en kvinne bør ha rett til å abortere et foster hvis tester viser at det vil bli homoseksuelt, så det er for så vidt ingen grunn til å tvile på at han har vært løsmunnet. På den annen side er han en eldre mann, så det er mulig man skal la tvilen komme ham til gode.

Han har uansett fått grundig gjennomgå for sine ord. Artiklene er mange og fordømmelsene soleklare. Han ble nektet å holde et foredrag han skulle holdt ved Londons Science Museum, for å promotere sin nye bok, som festlig nok heter Avoid Boring People: Lessons from a Life in Science.

En av de bedre kommentarene er av Johnjoe McFadden i The Guardian. McFadden setter Watsons uttalelse inn i en bredere sammenheng, med klare og harde spark til noen av mellomkrigstidens mest kjente røster, som H.G. Wells, George Bernard Shaw og Marie Stopes, som alle var varme tilhengere av eugenikken - ønsket om å drive oppdrett av menneskearten gjennom å hindre "de laverestående" blant oss i å formere seg.

McFadden siterer Virgina Woolf, som i 1915 skrev følgende i sin dagbok: "On the towpath we met and had to pass a long line of imbeciles. It was perfectly horrible. They should certainly be killed."

I motsetning til Watsons rasistiske utfall, var dette primært en tenkning som var rettet mot "våre" antatt laverestående. Resultatet var en politikk som for eksempel norske tatere fikk unngjelde for i betydelig grad.

Denne uhyggelige delen av vår nære historie er særlig verdt å merke seg for humanister, for dette er en av de mest skremmende sider ved humanismens historie. Det var våre likesinnede som på 20- og 30-tallet var talsmenn for disse uhyrlighetene, mens både den katolske og en rekke protestantiske kirker stod hardt på den enkeltes menneskeverd, uavhengig av intelligens, fysisk mobilitet eller sosial bakgrunn.

(Blant annet via Bede's Journal. Og mens jeg satt og skrev på denne saken, gjorde tydeligvis Bjørn Are Davidsen det samme for sin engelskspråklige blog, Badblog. Bjørn Are er ikke like fornøyd med McFadden som meg, ettersom han ikke trekker frem personer fra datiden som kjempet mot ufyselighetene, som vår felles helt G.K. Chesterton. Ellers må dette, i det minste hva de eugeniske røttene angår, være en mer tilfredsstillende sak å skrive om fra Bjørn Ares kristne ståsted. Sukk.)

Illuminati i Bergen

For de som gjerne vil høre Øystein Sørensen foredra om Illuminati og alle de fantasirike (for ikke å si knekkebrød-sprøe) teorier som er blitt spunnet rundt denne lille forsamlingen av bayerske radikale, er Bergen stedet i morgen, tirsdag.

Da foredrar Sørensen på Absalong, et foredrag som nok vil minne mye om det han holdt på Kjettersk kjeller i Oslo sist torsdag. Da var lokalet fylt til randen og flere kom ikke en gang inn døren. Så møt tidlig opp for en fascinerende innføring i idéhistorie på sitt mest forskrudde.

Klikk på plakaten eller se Absalongs sider for nærmere detaljer.

Rowlings religion

Katten er ute av støvlene ... eller var det sekken? Uansett, etter at kristne grupper - med tilslutning fra selveste paven før han ble pave - i årevis har fordømt Harry Potter-serien, har J.K. Rowling i et av sine meget sjeldne intervjuer, snakket om sin religiøse tilhørighet.

Bøkene er gjennomsyret av spørsmål om offer og liv etter døden, så for oppmerksomme lesere (noe Den Tvilsomme mistenker ikke inkluderer mange av de nevnte kritikerne) kan det ikke komme som noe stort sjokk at Rowling er kristen, om enn av den dannede og skolerte typen.

Kristne fantasyforfattere er knapt noen nyhet. J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis, to av genrens grunnpilarer, var begge dypt troende. Slik sett er Rowling i godt selskap. Det er også påtagelig at den siste boken er mer eksplisitt i sitt kristne budksap enn de øvrige i serien. Noe den har til felles med C.S. Lewis' Narnia-bøker. Også der var den siste av syv bøker langt klarere i sitt religiøse budskap enn de øvrige. (Skjønt, alle syv er forsåvidt klarere enn Rowling er, selv den siste boken.)

Og Den Tvilsomme, er han blitt mer tvilende til Rowling etter dette? Ne-ei. Men annen gjennomlesning av bok syv er blitt flyttet høyere opp på prioriteringslisten.

Kjettersk kjeller

Oppholder du deg i Oslo-området og er uten planer for kvelden? Har du lyst til å bruke tiden din på noe annet enn å koke vann? Da kan Den Tvilsomme anbefale en visitt på Kjettersk kjeller.

Øystein Sørensen skal foredra om konspirasjonsteorienes konge, Illuminati, med utgangspunkt i sin nye bok Den store sammensvergelsen. Og etterpå vil norgeshistoriens andre NM i konspirasjonsteorier gå av stabelen. Ryktene vil ha det til at teoriene vil bli rett så viltre.

Klikk på plakaten for nærmere detaljer, eller sjekk kjellerens side i kyberrommet.

Paven og ballen

Italiensk fotball har vært en smule plaget av ... skal vi si lite moralsk atferd de siste årene. Spørsmålet er om dette vil endre seg nå, når Vatikanet er gått til anskaffelse av åtti prosent av aksjene i Serie C-klubben Ancona.

Vatikanet har i det minste erklært at de vil introdusere en ny etisk standard, hvor alle spillere straffes for skittent spill. Spillere som utvises vil bli pålagt å utføre veldedig arbeid. Billettprisene til klubbens kamper vil bli senket og alt overskudd vil gå til veldedig arbeid i den tredje verden. Og klubbens fans vil bli nektet å håne eller fornærme motstanderne og fra å benytte bannere og flagg som kan virke anstøtene.

Spørsmålet er om ikke Vatikanet biter over vel mye med å forsøke å gjøre italiensk fotball moralsk. Rod Liddle, en av mine favorittjournalister (og Millwall-fan), stiller spørsmålet slik på TimesOnline: "The question about Ancona is a fairly simple one: will the Vatican impose a new morality upon Italian football or will Italian football impose a new morality upon the Vatican?"

For en gangs skyld heier Den Tvilsomme på Vatikanet.

Bidrag til forsoning?

Debatten om Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge raser videre, nå i Aftenposten (her og her). Det er en deprimerende affære. Bryne anser boken som et "bidrag til forsoning". Har det overhodet ikke ramlet ham inn at mange nok ikke vil forsones med en mann som Bjørn Østring?

De fleste vil ganske sikkert være enig i at historien ikke er bare svart/hvitt og at mange som gikk i fiendens tjeneste gjorde det utfra forsåvidt sympatiske motiver. Men det hjelper veldig på om de i ettertid har innsett at de valgte feil og gir uttrykk for det. Det hjelper også, en hel del faktisk, hvis de ikke fortsatt holder hyldningstaler til Quisling, slik Østring gjør.

Nedtonet religionskritikk

Filmatiseringen av Philip Pullmans The Golden Compass, den første boken i hans trilogi His Dark Materials, har premiere i høst. Det synes klart at religionskritikken i boken, som først og fremst tar form av en lett tilslørt kritikk av den katolske kirke, blir tonet drastisk ned. Bokens kryptokatolske Magisterium vil i stedet fremstå som en allmenn, dogmatisk og autoritære organisasjon.

Amerikanske The Catholic League har gjort klart hvor lite begeistret de er for Pullmans bøker og oppfordrer katolske foreldre til å nekte sine barn å se filmen, som de frykter kan lure barna til å lese de langt mer religionskritiske bøkene.

Britiske National Secular Society er sjokkerte (som de gjerne er, de er de skarpeste religionskritikerne i den britiske humanistiske skuffen) og omtaler endringene som sensur.

Den Tvilsomme synes de tar vel hardt i. Det kommer knapt som noen overraskelse at et amerikansk produksjonsselskap (New Line, de samme om laget Ringenes Herre-filmene) ikke våger å ta den kommersielle risikoen ved å bruke en formue på en sterkt religionskritisk film. Og det som vannes ned er strengt tatt kirkekritikken i boken. Religionskritikken er bøkenes kjerne, og er ikke til å komme utenom.

Selv gleder jeg meg sånn måtelig til filmen. Antagelig blir det storslagent og fascinerende. Problemet er at jeg ikke liker Pullmans trilogi noe overvettes. Den er pompøs, pretensiøs og ganske så forglemmelig. Det er greit at han har forsøkt å skrive Paradise Lost på ny, det er bare ikke et så veldgi vellykket forsøk.

(For de som ønsker å fordype seg i pullmaniana, har New Yorker en lengre artikkel.)

Dawkins galore

Er Richard Dawkins en fundamentalist? Er han slem? Har han en aldeles forstokket forståelse av religion? Er han "so 19th century"? Og er dawkinsen min sterkere enn guden din?

Disse spørsmålene (med et mulig unntak for det siste) og mange andre Dawkins-relaterte problemstillinger, kan du dukke ned i på TimesOnlines Dawkins-sider. Så da burde fritidsproblemene dine være løst for en stund ...

Krigshelten Østring

Arvid Bryne har skrevet bok om motstandsmannen Svein Blindheim og frontkjemperen Bjørn Østring. En bok jeg på ingen måte har planer om å lese. (Jeg stjeler ikke bøker og jeg nekter å betale for den.) Brynes prosjekt later til å være å vise at både Blindheim og Østring er krigshelter, fordi de kjempet for det de trodde på.

Altså: Bjørn Østring, som ledet NS' ungdomsfylking, som gikk i nazistenes tjeneste, kjempet ved Leningrad, ble troppssjef og fikk jernkorset, som ledet Quislings vaktstyrke, som ikke anger noe som helst, som fortsatt anser Quisling som en stor mann og kaller ham "det edleste mennesket jeg har kjent". Og som på toppen av det hele nekter forskere innsyn i kildematerialet han har deponert i Riksarkivet.

Men han slåss altså for det han trodde på. Da er jo alt greit ...

Det synes ikke Guri Hjeltnes. Hun skriver i dagens VG om jødiske Amalie Laksov, som mistet størstedelen av sin familie i Auschwitz.

26. oktober 1942 ble Laskovs mann arrestert i deres leilighet. Et par måneder etter razziaen flyttet familien Østring inn i leiligheten (og broderte Ø'er på lintøyet). En leilighet de senere har hevdet var tom. Og de visste selvsagt ingenting om leilighetens forhistorie ...

I oppgangen ved siden av bodde politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deporteringen av norske jøder. Og Østring, lederen for Quislings vaktstyrke, visste ingenting? Hadde det ikke vært så kvalmende, ville det nesten vært morsomt.

(Via Document.no.)

Sekulære svensker

Svenskene ønsker å stramme inn muligheten til å drive forkynnelse i skolen, melder Fritanke.no, med henvisning til Dagens Nyheter:

"Det handlar inte om något slut för vanlig religionskunskap. Men det innebär att en biologilärare inte kommer att få presentera Bibelns skapelseberättelse som en teori vid sidan om evolutionsläran."

Og dere vet hva det betyr? Det betyr at de fryktelig sekulære svenskene kommer til å få samme lovgivning som de fryktelig, fryktelig religiøse amerikanerne. Mens i det sekulære Norge kommer barna forstatt til å bli undervist i skapelsesberetingen i en syv års tid, før de er modne til å læren om evolusjonslæren.

Det er sannelig godt vi her i fornuftens frytårn ikke er så religiøse som amerikanere ...

Våååår kirke!

Livssynsdialog hertillands er ikke alltid like livlig. Og kanskje er det like greit. I Ravenna skulle man i disse dager ført samtaler om den katolske og de ortodokse kirkenes forhold til hverandre. Det gikk ikke så bra, i henhold til Catholic News Service:

"In preparation for working together on the document Oct. 9, Roman Catholic participants met separately from Orthodox participants, who came from 16 different Orthodox churches.

During the Orthodox meeting, Russian Orthodox Bishop Hilarion of Vienna and Austria told the other Orthodox participants that his delegation would abandon the meeting if they did not ask the Estonian Orthodox delegation to leave.

The Russian Orthodox Church does not recognise the Estonian Apostolic Church, which is tied to the Ecumenical Patriarchate of Constantinople ... The Russian Orthodox Church believes the Orthodox in Estonia fall under the jurisdiction of the Russian Orthodox Church, not the ecumenical patriarchate."

Assosiasjonene til en viss Monty Python-film må sies å være nærliggende ... Og er det bare jeg som finner det festlig at den aktuelle biskopen heter Hilarion?

(Via Holy Smoke.)

Fremtidens røst

Det hender jeg henfaller til å tenke positive tanker om omverdenen. Da hjelper det alltid å slå på televisjonsapparatet. I fravær av et slikt her på kontoret, er min udmerkede kollega Knut A. Bergs presseklipp alltid en sikker kilde til virkelighetsjustering.

Denne er fra gårsdagens analoge utgave av Eidsvoll Ullensaker Blad, som har intervjuet en ung, lokal prominense, tyve år gamle Tonje Brenna fra Jessheim. Brenna sitter i Akershus' fylkesting og Ullensakers kommunestyre, i tillegg til å jobbe som politisk rådgiver i AUF her i hovedstaden.

Hun er med andre ord en fremtidens røst i norsk politikk. Og slike gjør man lurt å lytte til, så man vet hva man har i vente.

Brenna er opprørt over det meste, men hun er aller, aller, aller, aller, aller mest opprørt over Statskirkens behandling av homofile.

"Jeg blir så forbanna på at noen personer med en bok i hånd får seg til å diskriminere så mye," tordner hun (for å bruke journalistens ord). Hun har klart for seg hva som er målet: "[V]i er ikke kommet i mål før homser blir viet i kirkene av lesbiske prester, uten å være medlem av statskirken."

Jeg er ganske sikker på at Brenna selv vil insistere på at hun er helt og fullt for slike ting som religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Og det er i grunnen det som skremmer meg aller mest. At arbeiderpartipolitikere har totalitære tendenser sjokkerer liksom ikke lenger ...

Folkemord!

Tyrkia er særdeles sure og Bush-administrasjonen mildt paniske, etter at Kongressens utenrikskomité vedtok en resolusjon som fastslår at det tyrkiske folkemordet på armenerne var et, eh, folkemord ...

President Bush vil helst ikke være enig og kaller det "those historic mass killings": "We all deeply regret the tragic suffering of the Armenian people that began in 1915. This resolution is not the right response to those historic mass killings."

Jeg er for så vidt enig i at den moderne forkjærligheten for resolusjoner som fastslår hva som er den rette tolkning av historiske hendelser er uheldig. Men ettersom tyrkerne selv bruker heller ufine metoder for å tvinge gjennom sin statsautoriserte versjon av denne historien, fortjener de alt de får.

Det jeg ikke helt forstår, er at Tyrkia ikke bare kan si: "Ja, det var et folkemord. Det var innmari slemt av det daværende Tyrkia, men det er lenge siden nå. Og forøvrig betaler vi ikke en krone i erstatninger." Og så ville vi i hovedsak vært ferdige med den historien.

I stedet må vi alle lide for deres feilgrep: Sylvester Stallone truer nemlig med å lage film om folkemordet ... Uhu!

Katolsk fritak

Lørdag viet Klassekampen en artikkel til norske intellektuelle som slutter seg til romerkirken. Artikkelen er grei nok, men Den Tvilsomme klarer ikke å unnslå seg for å viderebringe et sitat fra Liv Bliksrud (katolikk, professor og Undset-kjenner, hvilket i seg selv høres ut som en spøk):

Journalisten spør: - Men er ikke nettopp den katolske kirkas standpunkter problematiske for intellektuelle som konverterer, for eksempel synet på homofili?

Bliksrud svarer: - Kirkens syn har vært at homofil praksis er en synd. Men det er mange homofile prester i den katolske kirke, for de er alle fritatt for et seksualliv.

Og vi her i Human-Etisk Forbund som ikke engang klarer å få til fritak fra KRL-faget ...

Ateismen, Stalin & co

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme.

Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Personlig er jeg ikke så entydig uenig med Grande som Snoen. Det er påtagelig at forrige århundre bød på noen av de absolutt uhyggeligste overgrepene menneskeheten har vært vitne til. (Så mye for fremskrittsoptimismen.) Og det er et vesentlig poeng at de ble begått av personer som hadde et i det minste ambivalent forhold til tradisjonell religion.

Det er også verdt å merke seg at ideologiene de fremmet var preget av en form for personkult som unektelig minner om religiøse fenomener.

Med derfor å konkludere (som G.K. Chesterton feilaktig beskyldes for å ha gjort) med at hvis man ikke tror på gud tror man på hva som helst, er feil.

Totalitære ideologier bør være alle siviliserte menneskers hovedfiende, uavhengig av om de er religiøse eller ikke. For meg er kampen mot det totalitære humanismens kjerne, uavhengig av om det totaltære kler seg i religiøse klær eller ikke.

Humanistmanifest 2006 sier det slik: ”Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.” En formulering jeg er relativt fornøyd med. (Selvsagt helt uavhengig av at jeg har formulert den selv.)

Mennesket har et potensial for uhyggelig ondskap og for å forledes av ideologier som fremstiller denne ondskapen som, om ikke et gode, så et nødvendig skritt på veien mot det perfekte samfunn.

Lærdommen er at man ikke nødvendigvis blir et godt menneske av å være ateist (for så vidt uavhengig av om man akstepterer at Mao & co var det) og at moral og etikk og sånn ikke blir mindre viktig hvis man tar gud ut av regnestykket.

Slik sett er Stalin og gjengen skremmende beviser på hvor gal den er, doktrinen om at hvis alle undertykkende institusjoner og tradisjoner fjernes, vil mennesket automatisk bli godt. Og ikke bare er den gal, den er livsfarlig.